Bibliotekartirsdag: Athenodorus Cordylion
Velkommen til Biblitekartirsdag!
Dette er Cato den Yngre
Mot slutten av 100-tallet fikk han besøk av Athenodorus Cordylion, som ønsket å tilbringe sine siste år med sin gamle venn i Roma. Athenodorus hadde nettopp pensjonert seg fra jobben som hovedbibliotekar i Pergamon, nær dagens Bergama vest i Tyrkia. Det finnes ingen byste av ham, så da ble det et bilde av hans gode venn Cato i stedet. Hvorfor Athenodorus ikke fikk noen byste skal vi komme tilbake til.
Pergamon var en viktig kulturelt senter i Romerriket. Byens teater kunne huse nesten ti tusen mennesker per forestilling. Biblioteket kunne konkurrere med det sagnomsuste i Alexandria i samme periode. Ingen vet hvor mange dokumenter som var samlet der, siden ingen fullstendig katalog eksisterer, men Plutark skriver det var over 200.000. Rundt hele bygningen var det en glipe på 30 cm mellom bokhyllene og veggene for å sikre luftsirkulasjon, og midt i den største lesesalen sto en 3 meter høy statue av Athene, gudinnen for visdom, håndverk og krig.
Pergamon var også et religiøst senter. Intet mindre enn tre templer var dedikert keiseren, et til Athene, et til Dionysius, og et – med et digert alter – var forbeholdt Zevs. Slangeguden Aspleios hadde også et tempel som mest kunne ligne noe tatt ut av Game of Thrones, der pasienter kom inn gjennom underjordiske ganger for å bli bedøvet med slangegift slik at guden selv kunne diagnostisere dem i drømme. Forfatteren av den nytestamentlige Åpenbaringsboken, skrevet omtrent på samme tid, kaller Pergamon “byen der Satan har sin trone”. Jeg ville kanskje ikke brukt akkurat de ordene, men jeg forstår hva han mener, som det heter. Noen og enhver kan føle seg litt utilpass når det blir for mye mangfold.
I denne velkrydrede religiøse og kulturelle lapskausen hadde Athenodorus hatt hele sin karriere, som leder for byens bibliotek. Men nå var han tvangspensjonert. Derfor altså reisen til Roma og sin venn Cato. Det hang sammen med at de to vennene begge var nidkjære tilhengere av stoisismen. Cato var kjent for sin stahet og stoiske prinsippfasthet, blant annet i en berømt strid med selveste Cæsar. På en måte var det kanskje lignende egenskaper, særlig når det gjaldt samlingsutvikling, som gjorde at Athenodorus til slutt mistet jobben.
Det som er best kjent om Athenodorus’ virksomhet som hovedbibliotekar er nemlig at han hadde det med å gå løs på samlingen i smug, og rive ut tekstpassasjer han mente brøt med læren til den stoiske skolen. Et bibliotek uten mulighet for læremessige feilskjær eller omveier – en klarere stoisk orden i det woke-ideologiske mangfolds-kaoset, som Jordan Peterson kanskje kunne beskrevet det – var vel målet hans.
Til slutt ble han oppdaget, og da bar det på hodet ut.
