Skjønnsløs EDB
Bilde av en eldre Jon Bing foran hyller med gamle bøker i.
I 1984 gav (senere) professor i rettsinformatikk Jon Bing ut essaysamlingen Boken er død! Leve boken!. Her beskrev han en fremtid der EDB - elektronisk databehandling - gjennomsyrer samfunnet på godt og vondt. Fordi han var Jon Bing, mest på godt. Velferdsstaten krever store mengder maskinell komputering for å kunne opprettholdes, skrev han. Bare å forberede seg på en annerledes verden!
Men ett problem kommer man ikke utenom, skriver han: all komputering krever regneregler og forhåndsbestemte kategorier der data kan registreres utvetydig. Det betyr at et system gjennomsyret av elektronisk databehandling vil gi mindre rom for skjønnsvurderinger. Skjønnsvurderinger er beslutninger delvis basert på momenter som IKKE allerede er registrert i systemet. Avgjørelser om situasjoner som ikke fanges opp av nettet de eksisterende reglene danner. Å utvise skjønn er å gi plass til unntakene, og å finne løsninger som ikke allerede er gitt i de eksisterende rammebetingelsene.
Noen jurister, skriver Bing (han var selv jurist, og skrev fra det fagfeltet, men det gjelder mange flere enn jurister), tror at hvis reglene bare blir avanserte og detajlerte nok, hvis nettet reglene danner bare blir finmasket nok, så vil det kunne kompensere for skjønnsvurderingene. Kanskje til og med replikere ekte skjønnsvurderinger i en slags maskinell form. Det blir ikke behov for slikt lenger.
Bing forklarer hvorfor dette er umulig. Han, som ellers ikke manglet vyer om fremtidens elektroniske databehandling, lot seg ikke lede ut på glattisen. Skjønnsvurderinger er per definisjon vurderinger som gjøres utenfor de gjeldende reglene. Det gjelder uansett hvor finmasket regelnettet måtte være. Maskinell komputering kan derfor per definisjon ikke utvise eller en gang etterligne det man gjør når man utøver skjønn.
Jon Bing visste godt om fagfeltene som arbeidet med såkalt “kunstig intelligens”. Han var begeistret for det. Fremtiden han beskrev i essaysamlingen fra 1984 – en da nesten science-fiction-aktig fremtid der elektronisk post ble sendt til andre siden av planeten på bare noen få minutter, der man kunne få informasjon opp på skjermen om hva som helst ved hjelp av noen tastetrykk, eller der et hvert saksbehandlerkontor har en egen datamaskin – ble virkelighet lenge før de fleste skulle trodd.
Samtidig visste han at det vi kaller kunstig intelligens fremdeles bare er maskinell komputering. Det er og blir elektronisk databehandling. Maskinene vi har i dag er mye mer avanserte enn maskinene Jon Bing kjente til i 1984, så klart. Men de komputerer fremdeles. De går på strøm. De består av transistorer. De utfører prosedyrer basert på sett med (superkomplekse, for all del, men dog:) regneregler.
Og uansett hvor store mengder "gode" data man har, uansett hvor stor prosesseringskraft, uansett hvor kompliserte regneregler, uansett hvor mye skjult moderering utnyttede mennesker gjør i et land langt borte – maskinell-komputerings-KI vil aldri kunne utvise skjønn. Det er utelukket i utgangspunktet.
I en utdanningskontekst, som er den jeg kjenner best, styrer vi mot mindre rom for skjønnsutøvelse i utforming av undervisningsopplegg, i tilrettelegging, i kommunikasjon, i vurderingsformer, i pedagogiske tilbakemeldinger, i karaktervurderinger, i hypotesedannelse, i forskningsfinansiering, og så videre.
På en måte er det dette KI-hypen styrer oss mot, i alle sektorer: mindre rom for å utvise skjønn - mindre rom, ikke mindre behov.
