Professor Tore Wig er rådgiver for tenketanken Langsikt, og har fast spalte i Morgenbladet. De siste månedene har han brukt det sistnevnte privilegiet til å skissere en fremtid der KI-agenter tar over arbeidet vitenskapelige assistenter tidligere ble satt til å gjøre. Han har sikkert glede og nytte av dette, og akkurat i denne posten vil jeg ikke ta fra ham det. Til det er beskrivelsene hans av hva han bruker dem til for vage til at jeg kan mene noe om dem.
Det jeg imidlertid blir slått av i tekstene hans, er hvordan han snakker om studenter. For meg har tekstene hans (sikkert litt urettferdig, siden jeg bare leser ham når han dukker opp i Morgenbladet) blitt representerende for en del professorers syn på sin egen rolle i møte med studentene. Så det som følger her, er ikke egentlig bare om Tore Wig, men om en tone han bruker om studenter, og som jeg synes er mer utbredt enn den burde være.
Her er et sitat fra en tekst han skrev i Morgenbladet i februar i år:
"Jeg har fortsatt å jobbe med Claude Code, og nå har jeg et helt lag av vitenskapelige assistenter på PhD-nivå som bor inne i mappene mine, som kan jobbe med filer og skrive kode, kjøre statistikkprogram, kode datasett og analysere dem, lage figurer og skrive rapporter. Men det mest absurde av alt er at Claude Code kan skrive hele vitenskapelige artikler, gode nok til å bli publisert i seriøse vitenskapelige tidsskrift, på under en time. Jeg har lest dem selv, og jeg har sett dem bli konstruert. De er ennå ikke på nivå med verdensledende forskere, men de er godt innenfor hva jeg forventer av en god PhD-student [...] Jeg har hatt mange vitenskapelige assistenter i min karriere. Noen av disse har senere blitt gode, publiserende forskere, men Claude Code er den beste jeg har hatt. Og den gjør alt arbeidet på veldig kort tid og for en billig penge.”
Vitenskapelige assistenter er som regel masterstudenter som får muligheten til å tilegne seg praktisk erfaring ved å bistå i deltidsstillinger ved forskningsprosjekter ledet av en professor. Her får de muligheten til å utvikle ferdigheter og forståelse av forskningsprosessen med tett oppfølging fra erfarne forskningsledere. Det er en lærlingerolle, en rekrutteringsstilling, og mange ganger en god inngang til en periode som PhD-kandidat og mulig egen forskerkarriere.
Wig begynte selv sin forskerkarriere som vitenskapelig assistent ved instituttet der han i dag, ad diverse omveier, er ansatt som professor. Som student møtte han professorer som veiledet ham gjennom prøving og feiling og sikkert noen tidkrevende blindspor, gjennom både mastergrad og doktorgrad. Senere har andre professorer ved ulike institusjoner latt ham komme på forskningsopphold hos dem, mens andre igjen har gitt ham muligheten til å ha bistillinger ved siden av sin fulle stilling. Kort sagt har mange professorer i hans liv tatt sin rolle som forskningsleder på alvor, og gitt ham muligheter han ikke automatisk hadde krav på. Slik har han fått klatre den akademiske karrierestigen fra første trinn som vitenskapelig assistent, og helt til topps.
Når Wig derfor skriver om studenter som om de kan erstattes med maskiner for å spare tid og penger, syns jeg det ser ut som han er litt for villig til å dra stigen opp etter seg. Professorrollen innebærer forskningsledelse og rekruttering til feltet, slik som andre professorer en gang gjorde med ham selv. Det han beskriver er i stedet en imaginær fremtid der han og noen ganske få andre forskere kommanderer hver sin lille lojale hær med maskinelle assistenter som både er raskere på labben og billigere i drift enn de studentene og stipendiatene han i dag kaller "sine".
Det kan godt være det er urettferdig å forvente at Wig i akkurat denne teksten skulle reflektere over hva disse unge forskerne går glipp av når de mister tilgangen til slike veiledningsrelasjoner som har ført ham selv til professoratet. Men det kan virke som han er mer interessert i hva han som professor kan få ut av dem, og hvis han får raskere og billigere resultater ut av maskiner – ja, da er det maskiner som befolker fremtiden hans, slik han kan se den for seg.
Som Wig sikkert vet, er hensikten med rekrutteringsstillinger som vitenskapelig assistent og PhD-kandidat ikke bare å støtte professorens arbeid, men å gjennom erfaringsbygging og tett oppfølging sikre at fagfeltet fremdeles eksisterer når professoren en dag pensjonerer seg eller slutter å puste.
Wig uttrykker en generell bekymring for alle disse unge forskerspirene som kommer til å måtte konkurrere om færre stillinger, men ser ikke ut til å erkjenne sin unike mulighet (gitt posisjonen han nå har) til å gjøre noe for å hjelpe dem. Jeg skulle ønske meg en tekst der han ikke snakket om forskningsfeltet sitt som noe adskilt fra de unge forskerne som ønsker å bidra til det. Men tekstene han skriver handler stort sett om at forskningsfeltet endrer seg og da blir det vanskelig for unge forskere. De kunne handlet om at professorer nå må finne bedre måter å rekruttere unge forskere på enn å ansette små hjelpere for å gjøre kjedelig forefallende kontorarbeid. Problemet han beskriver er kort fortalt at de han stenger ute ikke kommer seg inn.
Hva vil skje med forskningsfeltet når Wig og hans jevnaldrende kolleger dør eller pensjonerer seg, og det ikke har blitt rekruttert nye personer med erfaring bygget over tid? Vi får håpe dét ikke er en helt utenkt tanke hos tenketank-rådgiveren.
