Bibliotektirsdag: Jorge Louis Borges

Velkommen til Bibliotekartirsdag!

Dette er Jorge Luis Borges.

I 1938 tok han jobb som assistent ved et offentlig bibliotek i Bueno Aires. De hadde få bøker, og Jorge fikk streng beskjed om at hvis han katalogiserte mer enn hundre bøker hver dag ville det bli så lite igjen å gjøre for resten av staben at de ville fremstå som late, noe som var helt uakseptabelt. Derfor gjorde han unna oppgavene sine på en time, og brukte resten av arbeidsdagen nede i kjelleren, der han skrev og oversatte litteratur. 

Han gjorde det etterhvert stort både som forfatter, lyriker og litteraturkritiker. I 1955 ble han ansatt både som direktør for nasjonalbiblioteket og professor i engelsk litteratur ved Universitetet i Buenos Aires. 

 I en av novellene hans, “Biblioteket i Babel”, beskriver fortellerstemmen en virkelighet som er organisert som et uendelig stort bibliotek der rommene er sekskantede og inneholder et minstemål av det et menneske må ha for å leve, samt fire vegger med bokhyller. I disse står alle tenkelige bøker, inneholdende all tenkelig informasjon. Biblioteket er organisert helt tilfeldig. 

Et slikt bibliotek kunne like gjerne inneholdt null bøker og null informasjon, siden all meningsfull eller sann informasjon ville være begravet i meningsløs eller usann informasjon og vice versa. Borges babelske bibliotek eliminerer dermed all mulighet for meningsforhold og intelligens. 

Som en konsekvens er alle bøkene i biblioteket ubrukelige, noe som driver bibliotekarene til vanvidd. Noen av dem danner sprø sekter som brenner tilfeldige bøker de hevder er kjetterske. Andre blir overbevist om at et bibliotek med alle tenkelige bøker også må inneholde en bok der det finnes en annotert bibliografi over hele bibliotekets beholdning, og dedikerer livet sitt til å lete etter denne hermeneutiske universalnøkkelen. Andre igjen påstår å ha oppnådd en mystisk innsikt i hvordan bøkene er sortert av en superintelligens som i seg selv er hinsides alle spørsmål om sannhet eller virkelighet.

Borges’ mareritt har blitt referert til i en rekke filosofiske og skjønnlitterære tekster i ettertid. Umberto Ecos roman “Rosens navn”, for eksempel, handler også om et labyrintisk bibliotek, der hovedbibliotekaren er den blinde munken Jorge av Burgos. Han går veldig langt for å hindre at munkene leser en bok hvis innhold visstnok skal være kjettersk, men som ingen har lest og som ingen vet om egentlig eksisterer.

Den amerikanske logikeren W.V.O. Quine har påpekt at Borges infinitte bibliotek kan reduseres til to papirark der det ene har en prikk og det andre har en strek. Disse kan så kopieres opp uendelig ganger og sammenfatte all tenkelig informasjon i morsekode eller et annet kodespråk. Biblioteket til Borges er bare en utvidelse av dette grunnleggende binærkode-miraklet. 

Enkelte tekno-begeistrede miljøer velger å kalle marerittet en drøm, og feirer at Borges’ babelske bibliotek snart (veldig snart!) vil kunne realiseres ved hjelp av massedata og statistiske språkmodeller. En evig overflod av sann og usann informasjon i tilfeldig miks, som saumfares ved hjelp av superintelligente sorteringsprosesser små sekter av intenst  troende påstår å ha mystisk innsikt i.