Trumps kristne bakmenn - oppfordring til et politisk-teologisk selvoppgjør

FØRST PUBLISERT I VAGANT

Politikken slipper ikke unna teologien. I Debatten på NRK møtes norsk høyre- og venstreside for å kappes om hvem som har mest eierskap til Bibelen. Partiet Rødts Sofie Marhaug og Mímir Kristjánsson utgir en guide til bøkenes bok for sosialister, fordi «den kristne kulturarven er for viktig til å overlate[s] til en ekstrem høyreside, sånn som vi ser i USA» . Historiker Nils Rune Langeland skriver et sveipende idéhistorisk verk, Diktatoren: vestens politiske teologi (Eksistenz 2026), der kristen teologi presenteres som skjult premissleverandør for omtrent all moderne vestlig politikk.

Langelands bok tar utgangspunkt i den tyske juristen Carl Schmitt, hvis refleksjoner om forholdet mellom moderne statslære og klassisk teologi la grunnlaget for det som senere ble et eget fagfelt: politisk teologi. I følge Schmitt er det slik at politiske legitimitets­kriser, altså situasjoner der det er grunnleggende ubestemmelig hva som er rettmessige politiske handlinger, bringer for en dag hvem som har den egentlige makten: nemlig den som avgjør hva som gjelder som unntaks­tilstand og hva man skal gjøre når loven og samfunns­normene dermed oppheves. Dermed avdekkes hva som legitimerer makt, hva det betyr at den herskende er suveren og hvilke kriterier som gjelder for inkludering i menneskelige fellesskap.

Et sentralt poeng for Schmitt er at de fleste slike problem­stillinger i moderne statslære allerede har blitt behandlet utførlig i den klassiske teologiens diskusjoner av for eksempel Guds makt og handlingsrom. Som teolog Ragnar M. Bergem i 2019 formulerte det i en av fagfeltets norsk­språklige innføringsbøker:

Det vil alltid finnes, påstår [Schmitt], grunnleggende likheter hos et folk mellom deres metafysiske antagelser og deres samfunnsform. Dette samsvaret kommer til syne som analogier og likheter mellom teologiske ideer om Gud på den ene siden, og politiske eller juridiske systemer på den andre. Et autoritært samfunn vil tendere mot å ha et autoritært gudsbilde. Et liberalt samfunn preges av et fraværende, deistisk gudsbilde (Politisk teologi, Dreyer 2019, s. 153)

Slik den politiske teologien ser det, kan – i noen tilfeller bør – de fundamentale spørsmålene om makt, legitimitet og fellesskap som stiger til overflaten i politiske kriser, forstås og diskuteres også i teologiske termer. Artikkelsamlingen Hellig makt: studier i politisk teologi (redigert av Sven Thore Kloster, Ole Jakob Løland, Solvor Mjøberg Lauritzen og Sturla J. Stålsett, Cappelen Damm 2025) tok mål av seg til å gjøre nettopp dette i en norsk sammenheng, med alt fra helsevesen og marked til kriminalomsorg og statens pensjonsfond.

Den politiske teologien åpner dermed også for mer normative teologiske tilnærminger, det vi kanskje kunne kalle politisk engasjert teologi. Det vil si, bidrag som ikke nøyer seg med å analysere moderne politiske systemers implisitte gudsbegreper, men som også direkte eller indirekte kritiserer disse med et teologisk begreps­apparat, for slik å påvirke politisk tenkning og praksis.

Teologiene bak MAGA-bevegelsen

Ragnar M. Bergems siste bok Hvem skal vi elske? De kristne ideene bak MAGA-bevegelsen (Verbum 2026) diskuterer et utvalg amerikanske teologiske bevegelser og perspektiver som frem til nå har vært mangelfullt omtalt i norsk debatt om amerikansk politikk.

«Vi må begynne å snakke om de kristne ideologiene som direkte og indirekte påvirker politikken», skriver Bergem (s. 15). Og senere:

Vi må innse at vi har å gjøre med strateger med helt bestemte visjoner og intensjoner om å bygge en annen fremtid. Vi har å gjøre med mennesker som forsøker å igangsette samfunns­endrende, regime­endrende prosjekter, drevet av en apokalyptisk iver der alt settes på spill. (s. 146)

Bergem beskriver fire distinkte men sammenflettede teologiske perspektiver som motiverer grupper som i dag har makten i USA, og som brukes bevisst for å forme det amerikanske samfunnet. Slik jeg leser ham, er det en undertone av selvkritikk i analysene hans, mer enn man vanligvis ser i slike politisk-teologiske tekster. Samtidig kunne han ha vært enda tydeligere på hvor utbredte en del av de kristne teologiene bak MAGA-bevegelsen er, nettopp for at flere skal kunne ta del i selvoppgjøret.

Kristennasjonalistisk kalvinisme

I den første av de teologiene Bergem beskriver, er en grunntanke at nasjoner nyter Guds gunst i den grad folket er sanne troende og organiserer fellesskapet sitt i tråd med Guds «plantegninger». I USA har dette perspektivet vært knyttet til det som kalles kristen rekonstruksjonisme, der tanken er at USA «opprinnelig» var et kristent land som gradvis har forlatt sine kristne røtter, og at det derfor er nødvendig å gjenopprette dets kristne profil og identitet. Kristne ledere som Rousas J. Rushdoony har bidratt sterkt til å idealisere de «bibelsk forankrede» sørstatene i kontrast til de «sekulariserte» nordstatene, og fremmet en teologi som «begrunner en ofte utilslørt rasisme, et autoritært samfunnssyn og en sakralisering av vold» (s. 83). Pete Hegseth, forsvarsministeren som heller vil være krigsminister, er en aktiv og strategisk plassert representant for denne teologien.

Bergem knytter den amerikanske kristen-rekonstruksjonismen til den kalvinistiske tanken om at Gud suverent velger hvem som skal bli frelst og ikke. Kun Guds utvalgte folk kan leve i det lovede land – alle andre må kastes ut eller underkaste seg. I hendene til Hegseth og hans trosfeller blir dette til et ideal om nasjonalistisk teokrati og kristen overmakt, en forståelse av Guds allmakt som verdslig kontroll utøvd gjennom barske, lyshudete menn.

De historiske røttene til disse tankene finnes kanskje i kalvinismen, men tanken om nasjoner underlagt Gud er et sentralt tema i Bibelen. Gammel­testamentlige bøker som Josvas bok (som Bergem også nevner), Dommernes bok, Samuelsbøkene og Kongebøkene – altså fortellingene om Israels­folkets liv og levnet fra og med erobringen av Kanaan til riket splittes og folket bortføres til henholdsvis Assyria og Babylon – handler alle om dannelsen av et folk i et bestemt landområde, hvilke styresett de prøver ut, hvem som har makt, hvordan makten legitimeres, og hvordan de forholder seg til sine nabofolk. Mange vestlige herskere har gjennom historien speilet seg i og hentet inspirasjon fra disse fortellingene.

Det nye testamentet inneholder til sammenligning ingen plan for et perfekt samfunn, og Jesus sa at hans rike ikke var av denne verden (Joh. 18:36). Men også de nytestamentlige bøkene gjentar flere steder den gammeltestamentlige tanken om at Gud er den absolutte autoritet, at enhver verdslig myndighet til syvende og sist er innsatt av Gud, og at makten de utøver, når som helst kan trekkes tilbake av Ham som gav den. 

Selv norske (lutherske) nasjonalsanger har spor av denne teologien, der skjebnen til et bestemt landområde og de menneskelige fellesskapene som finnes der, knyttes til hvordan de som bor der forholder seg til Gud. Hver 17. mai synger vi bønner om at Gud skal signe kongen vår, gi landet god grøde og beskytte det mot ytre fiender, og erklærer at alt vi gjør på egen hånd er forgjeves om ikke Gud er med oss.

Det er selvfølgelig forskjell på én dag i året å synge disse strofene uten å tenke nærmere over det, og daglig å arbeide målrettet for å gjøre en femti-staters føderasjon med etnisk variert befolkning til et samfunn der kun hvite kristne menn kan utøve makt på vegne av Gud. Vi kommer likevel ikke utenom at ideer om en sammenheng mellom territorier, folk og Gud er en felles teologisk arv, og ikke en pinlig avsporing forbeholdt amerikanske kalvinister.

Åndelig krigføring (og rådgivning)

Den andre teologien Bergem gjennomgår, er den kristenkarismatiske tanken om «åndelig krigføring» og den såkalte «syvfjellsteologien». Et sentralt navn i utviklingen av dette perspektivet siden 1970-tallet er Loren Cunningham, grunnlegger av den globale og svært allsidige misjonsorganisasjonen Youth With A Mission. I en «åpenbaring fra Gud» fikk han beskjed om at kristne skulle arbeide for å erobre syv «fjell» som representerte hjem, kirke, utdanning, politikk, media, kultur og næringsliv.

I dette teologiske verdensbildet skal ikke politisk påvirkning først og fremst skje gjennom alminnelig aktivitet i partier, i avisspalter eller ved stemmeurner, men ved å utkjempe en strid i en «åndelig» dimensjon. Denne stort sett usynlige «krigføringen» kombineres med strategisk arbeid for å få enkeltpersoner med en spesiell «profetisk» evne til å skjelne Guds vilje, inn i rådgivende nøkkelposisjoner nær maktens sentrum. Tanken er at Gud utvider og befester sitt rike på jord gjennom å utvelge spesielt åndelig begavede personer til å hviske Hans vilje i kongens øre.

De siste tre tiårene har såkalt «åndelig krigføring» blitt en stadig mer sentral del av amerikansk evangelikalisme, og utviklet seg i takt med de politiske omgivelsene.[1] Fra den kalde krigens dager har bevegelsen med seg en tosidig forståelse av verden – det onde mot det gode – der bestemte land, institusjoner, eller minoritets­grupper blir tildelt rollen som onde og i konflikt med «amerikanske verdier». De åndelige krigerne ser USA som preget av et åndelig og moralsk forfall som gir disse onde kreftene fotfeste, slik at nasjonens eneste håp er en omfattende åndelig vekkelse som gjen­oppretter den som Guds utvalgte stormakt.

For Bergem er den alvorligste teologiske feiltakelsen her en tendens til å eksternalisere en kamp mellom ondt og godt, som ifølge andre teologiske forståelsesrammer snarere foregår inne i hver og en av oss. Det fører til at man lett «nedvurderer lover, normer og institusjoner, som blir rene instrumenter for det gode eller det onde, i stedet for å være rammer som eksisterer for å beskytte mennesker», som han litt forsiktig formulerer det (s. 111). 

Poenget om instrumentalisering av institusjoner er treffende. Jeg tror likevel Bergem underspiller hvordan den kristen-karismatiske bevegelsen ser seg selv, og hvordan den velger sine forbilder. Det er for eksempel påfallende at Cunningham inkluderte kirken i sin liste over samfunn­institusjoner som trenger å påvirkes i en mer kristen retning. Hva slags politisk-teologisk selv­forståelse impliserer det?

I Det gamle testamentet finnes en lang rekke fortellinger om særlig gudfryktige personer (gjerne litt på siden av det etablerte religiøse systemet) som videreformidler beskjeder fra Gud direkte til samfunnets øverste myndigheter, tyder deres drømmer, korrigerer deres feiltrinn, konfronterer deres umoral, gir innspill til deres politiske strategier og minner dem på deres plikter overfor både Gud og folk.

Den samme betoningen av personlige møter med myndighets­personer er gjennomgående i Det nye testamentet. Den siste tredjedelen av Apostlenes gjerninger (kap. 21–28) beskriver hvordan Paulus, etter å ha blitt offer for falske anklager, gjentatte ganger og i strid med dommernes ønske om å sette ham fri, insisterer på å anke pseudo-saken sin til høyere retts­instanser, utelukkende motivert av anledningen det gir ham til å forkynne for stadig høyere plasserte øvrighetspersoner.

Disse bibelske fortellingene er forbilledlige for kristen­karismatiske ledere som Paula White, Cindy Jacobs og Lance Wallnau, som alle i dag er tett på Trump og sentrale i MAGAs kristne univers. Igjen er dette vanligere temaer i både bibelen og den globale så vel som amerikanske kristenheten enn Bergems fremstilling umiddelbart kan gi inntrykk av. Bare i Norge tar Cunninghams organisasjon, Ungdom i Oppdrag, hvert år imot hundrevis av mennesker, inkludert hele familier, ved landets største og mest populære bibel­skoler for å lære dem å lytte til Guds stemme og påvirke samfunnet fra hvor enn de måtte befinne seg i det. Karismatisk evangelikal kristendom er verdens raskest voksende religiøse trosretning, og her er tanken om profetisk begavede rådgivere strategisk plassert ved herskerens høyre hånd for å redde land og folk en velkjent teologisk trope.

Konvertitter og statsmakt

En tredje teologi som ifølge Bergem preger dagens amerikanske politikk, springer ut av en reaksjonær og intellektuell forgrening av katolsk tenkning som kalles integralisme – en nokså liten, men makthungrig trosretning med totalitære ambisjoner. En person i Det hvite hus med påviselige bånd til bevegelsen er visepresident J.D. Vance. Integralismen deler noe av schwungen det kan være over unge voksne menn som leser seg opp på obskure teologiske diskusjoner før de gir den romersk-katolske kirken rett i alt, konverterer, og så tar seg til å korrigere paven.

Bergem viser hvordan integralismen trekker på klassiske katolske ideer om naturretten og felles goder, som ansees som overordnet menneskenes lover og skiftende forordninger. Det er vanskelig å definere nøyaktig hva felles goder er, men jeg tror de fleste i vår tid intuitivt vil være enige i at det finnes høyere etiske prinsipper enn samfunnets til enhver tid vedtatte lover. I USA har lignende tanker motivert både kampen mot slaveri og kampen for svartes borgerrettigheter.

Det spesielle med integralistene som i dag har adgang til Det hvite hus, er ifølge Bergem den eksplisitte viljen til å bruke statens overlegne makt som brekkjern for å tvinge gjennom endringer i lovverk så vel som i sosial og politisk praksis. Han beskriver dette, i teologiske termer, som en form for «avgudsdyrkelse», i den forstand at integralistene forveksler makt og dominans (deres egne konstruerte bilde av Gud) med Gud selv.

Integralistenes vilje til maktbruk henter inspirasjon fra velkjente fortellinger fra Det gamle testamentet, som bøkene Esra og Nehemja. Disse forteller om jødenes retur til Jerusalem etter noen generasjoners eksil i Babylon, for å gjenopprette det som ble tapt da byen ble erobret – etter profetenes sigende som konsekvens av jødenes avgudsdyrkelse.[2]

Tekstene antyder langt på vei (noe selvimotsigende) at landet var nærmest folketomt da jødene returnerte, men som tidligere professor Hans Magnus Barstad ved Universitetet i Oslo og andre for lengst har etablert, er myten om et øde land («the empty land myth») en retorisk strategi bestemte grupper har brukt for å rettferdiggjøre sine egne handlinger.[3] I nyere tid har det samme bibelske motivet om et utvalgt folk som med kløkt og makt inntar et «tomt» landområde Gud har lovet dem, vært å finne i europeeres forsøk på å rettferdiggjøre koloniseringen av både Afrika og det som i dag er USA.

For integralister som vil mobilisere det statlige voldsmonopolet for å virkeliggjøre Guds rike på jord, er Esra og Nehemja som rene praktiske håndbøker: Her fortelles det utfyllende om strategisk overtakelse av byer der det allerede bor folk, mobilisering av statlig militærmakt for å slå ned lokalbefolkningens motstand, etablering av prestestyre med rett til å idømme dødsstraff og landsforvisning, forbud mot giftemål på tvers av etnisitet, og deportasjon av ikke-jødiske ektefeller og barn. Alt for å tvinge motvillige innbyggere tilbake til den sanne gudsdyrkelsen, slik at Guds gunst igjen kan følge folk og land.

Det er derfor ikke helt fritt for ironi når Bergem anklager MAGA-ideologene for «avgudsdyrkelse», selv om han åpenbart forstår begrepet på en annen måte enn dem. Om noe motiverer dem er det nettopp kampen mot avgudsdyrkelse. Og det er ingenting i disse bibelske fortellingene som antyder at det er noe galt i å bruke verdslig makt for å bekjempe det, og gjenopprette en gudgitt samfunnsorden – snarere tvert imot! Her helliger målet tilsynelatende alle midler. Også dette er felles teologisk stoff man ikke så lett kan avfeie som perifert eller tilhørende kun reaksjonære smågrupper.

Apokalypsens lille rest

Det siste perspektivet Bergem beskriver at preger amerikansk politikk i dag, er knyttet til Silicon Valleys risikokapitalistiske internettkultur. Hvem skal vi elske? viser hvor nært amerikanske tekoligarker har kommet Det hvite hus siden Trump tok over. Tankene de har med seg dit, er en mikstur av ideologiske og filosofiske retninger Emile Torres og Timnit Gebru har gitt akronymet TESCREAL (Transhumanism, Extropianism, Singularitarianism, Cosmism, Rationalism, Effective Altruism og Longtermism).[4]

Hver og én av filosofiene i denne buketten kunne vært spennende kandidater for teologisk diagnostisering.[5] Bergem velger å vektlegge utvalget som målbæres av Peter Thiel, en styrtrik teknologi-investor og idiosynkratisk amatørteolog med tette bånd til visepresidenten og intens interesse for endetidsfortellinger og våre private personopplysninger.

Den distinkt «kristne» ingrediensen i Thiels fremtidsvisjoner er, ifølge Bergem, apokalyptisk tenkning. Det greske ordet apokalypse assosieres ofte med tittelen på den nytestamentlige boken Johannes Åpenbaring, men benevner også en distinkt sjanger med en «tilnærming til samfunnet der alle store begivenheter skjuler en dypere, kryptert mening» (s. 141). Som regel er denne dypere meningen et stille bud om at verden slik vi kjenner den, er i ferd med å gå i oppløsning.

Opprinnelig var dette et håpefullt perspektiv som tilbød små, undertrykte grupper et løfte om at tyranniet de levde under, snart ville kollapse, og de svake få sin rett. Problemet i tilfellet USA anno 2026 er, ifølge Bergem, at det i stedet fremmes av de mektige undertrykkerne. I hendene til de med mest makt i det eksisterende verdenssystemet blir det apokalyptiske perspektivet til en erklæring om at verden snart vil gå under uansett (og hvem bryr seg da om menneskerettigheter eller klimakriser?), mens en liten eksklusiv klubb skal leve videre – kanskje på en annen planet – fordi de fortjener det.

At apokalypsens «lille rest» av uskyldsrene overlevende skal bestå av et knippe mangemilliardærer, er en mildt sagt oppfinnsom variasjon over tradisjonelle kristne underdog-temaer. Men det bør også påpekes at dette håpefulle perspektivet i dets opprinnelige kristne form ikke forble forbeholdt de undertrykte minoritetene særlig lenge. Mektige styresmakter har hatt hendene på apokalypsen helt siden kristendommen ble romerrikets offisielle religion under keiser Konstantin. At kristne apokalyptiske perspektiver målbæres av samfunnets mektigste er derfor ikke i seg selv et moderne eller amerikansk fenomen. Historisk sett kan det like gjerne betraktes som regelen som unntaket, i alle fall i vestlig kristendom.

En viktig innsikt vi kan hente fra de apokalyptiske tekstene, hvis vi leser dem i det opprinnelige håpsperspektivet, er at vi selv deltar i opprettholdelsen av urettferdige systemer der andre fratas sin rett. Med andre ord, vi kunne ta inn over oss at vi selv kanskje er blant de mektige som må styrtes ned. I så fall berører problematikken Bergem tar opp, langt flere av hans norske lesere enn man kan få inntrykk av i hans kritikk av endetidsfantasiene blant Silicon Valleys tekoligarker.

Overfladiske lesninger

Bergems historiske gjennomgang og teologiske kritikker av ideologiene bak MAGA-bevegelsen bøter på en del analfabetisme blant både bekjennende kristne og andre med interesse for amerikansk politikk generelt og MAGA-bevegelsen spesielt. Hvem skal vi elske? byr på referanserammer og detaljkunnskap som savnes både blant politiske kommentatorer og gjennomsnittlige norske kirkegjengere. Bergem har rett og slett gitt oss en snarvei til å forstå hva som motiverer mye av det som skjer i amerikansk politikk i vår tid.

Hvis man leser boken overfladisk, kan man nesten tro at den handler om spesifikt amerikanske teologier som ikke angår oss andre annet enn som skrekkslagne tilskuere. Vektlegger man det særamerikanske ved fremstillingen, kan den reduseres til fortellinger om religiøse fanatikere som en gang flyktet fra en gammel verden for å finne et sted å bygge Guds rike for seg og sine, og som ennå driver på med det. Boken blir da en eksotisk reiseskildring fra fjerne riker, i både geografisk og ideologisk forstand.

Biskop emeritus Tor B. Jørgensens anmeldelse i Vårt Land 30.04.2026 kan være et eksempel på en slik lesning. Den forhenværende biskopen setter sin egen lutherske vektlegging av sosialetiske verdier som menneskeverd og rettferdighet i kontrast til det utpreget «kalvinistiske» elementet i MAGA-teologiene. Han passer også på å nevne at prestene i (nesten-skandinaviske) Minnesota – altså de prestene som gjør heltemodige motstandsmarkeringer mens maskert føderalt grensepoliti skyter i hjel sivile statsborgere på TV – er nettopp lutherske. Som ham. Som oss. I kontrast til de MAGA-kristne.

Eivor Andersen Oftestad, professor i kirkehistorie og selv konvertitt fra den lutherske til den romersk-katolske kirken, finner på sin side Bergems bok altfor protestantisk og progressiv i et innlegg i Dag og tid 17.04.2026.Bergem tar ikke på alvor hvor rett de postliberale katolikkene har i deler av sin modernismekritikk, mener hun, og legger skylden for sistnevntes opplevde fremmedgjøring i samfunnet på en (luthersk) kirke som «stadig gir etter og tilpasser seg» samtidens skiftende trender, når det man burde gjøre er å lytte mer til paven. Når det gjelder Trumps kristne bakmenn «håper [hun] denne galskapen snart går over», et ordvalg jeg tolker som at Oftestad betrakter MAGA-bevegelsens teologiske motivasjoner som noe grunnleggende ubegripelig.

En «sekulær» lesning kunne lede oss til å si et eller annet om farene ved å blande religion og politikk, eller stirre fascinert på utviklingen i USAs kristen-politiske bevegelser omtrent som når man passerer et ulykkessted langs motorveien. En evangelikal konservativ tilnærming kunne få oss til å påstå at det faktisk er de sekulæres (og enkelte teologers) unyanserte og misforståtte «svartmaling» og «karikering» av kristne som bidrar til å svekke sistnevntes tillit til liberaldemokratiske samfunnsinstitusjoner som media, akademia eller velferdsstat – et slags gedigent «se hva dere fikk meg til å gjøre!».

Overfladiske lesninger av Bergems bok lar oss plassere ansvaret hos noen andre enn oss selv, og enten lage små gjemmesteder innenfor vår egen lille tradisjon, der vi kan være beskyttet fra flaue og farlige feilskjær, eller også prøve å posisjonere oss med et «sekulært» ståsted utenfor den politiske teologiens rekkevidde. Roten til problemet, og ansvaret for å gjøre noe med det, ligger i alle tilfeller hos noen andre.

Et kall til selvoppgjør

Det som gjør slike lesninger overfladiske, er at de glemmer de underliggende premissene for Bergems analyse og fremstilling. I mine øyne er bokens lavmælte styrke invitasjonen til selvransakelse og selvoppgjør. Invitasjonen går ut til alle som på ulike måter identifiserer seg som kristne, men også alle som ikke gjør det.

En forutsetning innen fagfeltet politisk teologi er at det ikke finnes noe reellt skille mellom religion og sekularitet i politiske grunnspørsmål. Utfordringen med MAGA-bevegelsen er ikke at den er motivert av teologi som sådan, men at teologien den er motivert av, er mangelfull eller feilslått. For Bergem, som også skriver politisk engasjert teologi, er den eneste mulige løsningen å presentere en bedre teologi enn dem han kritiserer.

På denne måten kan man lese Bergems kritikk av de kristne tankene bak MAGA som at han vil avsløre og konfrontere vranglærer, altså ikke motpoler til kristendommen, men utvannede eller overdrevne deler av den teologiske tradisjonen som trenger å bli justert tilbake til riktige proporsjoner. I dette ligger også en anerkjennelse av at disse tankene allerede er del av den teologiske tradisjonen han selv står i. Det er rett og slett et element av selvkritikk i Bergems tekst man av og til kan savne både i det offentlige ordskiftet og tildels i de faglige politisk-teologiske diskusjonene.

Som teolog kunne Bergem sagt at Hegseth, Vance og Thiel ikke er sanne kristne. At sanne kristne aldri ville dratt på korstog. At sanne kristne aldri ville anklaget personer for trolldom og brent dem. At sanne kristne aldri ville solgt eller eid slaver. At sanne kristne ville lyttet til Luther eller pave Leos kloke ord, og aldri forsøke å skape et perfekt samfunn ved å manipulere en narsissistisk president eller bruke moderne statsmakt og oligarkers overvåknings­teknologi for å tvinge alle påståtte feil- og ikke-troende til å underkaste seg.

Men han sier ikke det. I den formen for politisk teologi Bergem representerer, finnes ingen slike gjemmesteder.[6] De uttalt kristne teologiene som i dag marerir USA, er ikke så perifere som man kanskje skulle ønske. Våre politiske systemer er påvirket av lignende idéer og fortellinger. På denne måten er de teologiske feilskjærene Bergem beskriver i MAGA-bevegelsen også våre egne.

Hvem skal vi elske? presenterer ingen ferdige løsninger. Den er heller som et nøkternt kall til å ta et grundigere selvoppgjør med ens egne underliggende teologier, og innrømme at gjenkjennelige varianter av disse i dag er med på å motivere, legitimere og tolerere amerikansk autokratisk statsterror. Jeg tror et slikt selvoppgjør må gå dypere enn denne lille bokens format tillater Bergem å gjøre. Men han har vist hvordan man kan begynne.

———————————————————————————————————————————————————————————————————————

[1] Om den karismatiske kristne forståelsen av «åndelig krigføring» og dens skiftende rolle i amerikansk evangelikal kristendom, se S. Jonathon O’Donnell, «Spiritual Warfare in America after the Cold War», i James Crossley and Alastair Lockhart (red.) Critical Dictionary of Apocalyptic and Millenarian Movements, 26 October 2022.

[2] Donald Trump’s «ådelige rådgiver», pastor Paula White, returnerer stadig til Nehemjas bok i sin forkynnelse, og omtaler den som et «blueprint» for effektiv åndelig krigføring. https://www.youtube.com/playlist?list=PLkmblBSaWTAL9x3ypPyXbS1FCTWTzwivV

[3] Barstad, H.M.. The Myth of the Empty Land. A Study in the History and Archaeology of Judah During the «Exilic» Period, Symbolae Osloenses Fasc. Suppl. XXVIII. 1996

[4] Transhumanisme og ekstropianisme handler om at menneskeheten ved hjelp av teknologiske nyvinninger, medisin, såkalt «bio-hacking» og generell «optimalisering», kan gå inn i en fremtid med fullkommen helse, kanskje til og med evig liv. Singularitarianisme er troen på at den teknologiske utviklingen kan utvikle en kunstig intelligens som overgår menneskelig intelligens. Kosmisme er troen på at vi må forberede oss på å kolonisere verdensrommet og andre planeter. Rasjonalisme er i denne sammenhengen ikke den tradisjonelle filosofiske retningen fra 1600-tallet, men et perspektiv utviklet i diverse internettforum der fokuset er på å anvende stringent logikk i spørsmål om liv og samfunn, og på å «tåle» logiske konklusjoner også når de er ubehagelige eller lite «politisk korrekte». Effektiv altruisme er en etisk filosofi som vektlegger kostnadseffektivitet i etiske spørsmål, og søker å tallfeste verdien og effekten av ulike handlinger. Longtermisme er tanken om at en fjern og spekulativ fremtid kan veie tyngre enn nåtiden når man gjør denne etiske vurderingen.

[5] Singularitarianismens tro på et høyeste, kroppsløst og allvitende intellekt ligner en falmet reprise av det middelalderske gudsbildet. De etiske retningene har sine søsken i kristen apologetikk og teodiceer – rasjonelle forsvar av Guds eksistens, Hans befalte folkemord på kanaanitter, eller generelt at Han tillater onde hendelser i lys av et høyere gode der framme i fremtiden et sted. Kosmismen er knyttet til den russisk-ortodokse Nikolai Fjodorov (1829–1903) og jesuittpresten Pierre Teilhard de Chardin (1881–1955), som så både kolonisering av verdensrommet og det vi i dag ville kalle transhumanisme som aspekter ved en historisk realisering og fullendelse av den kristne inkarnasjonslæren. Selv om Fjodorov beveget seg i periferien av den russiske ortodoksien, er et kjerneelement i denne tradisjonen det som kalles teosis – tanken om at Gud ble menneske for at mennesket skal bli som Gud. For disse kristne tenkerne var det teknologiske fremskrittet og visjonene om overtakelse av nytt land hinsides denne ene planeten en del av Guds pågående skapelse av en ny himmel og en ny jord. Se for øvrig https://www.vagant.no/russland-kosmisme-fjodorov/.

[6] Denne politisk-teologiske selvoppgjør-modusen er gjenkjennelig også i arbeidene til andre teologer i Bergems generasjon. Se for eksempel Marika Rose, Theology for the End of the World, SCM Press 2023; Adam Kotsko, Neoliberalism’s Demons: On the Political Theology of Late Capital, Standford University Press 2018.