En uangripelig visshets bånd

I 2006 kjøpte jeg et filmportrett av den franske fotballspilleren Zinedine Zidane, som jeg siden tenårene på nittitallet har ment er historiens beste spiller. 17 kameraer følger hans minste bevegelse på banen gjennom en hel kamp – noen fra lang avstand, noen på ansiktet, noen på hele kroppen, noen på bena, fra forskjellige vinkler.

Å se denne filmen føles helt annerledes enn å se en kamp på TV. På TV følger kameraene ballens bevegelser. Det ser ut som det skjer noe hele tiden. Når kameraene følger kun én spiller blir det tydelig hvor isolerte hver av dem er når ballen er et annet sted. Zidane sier knapt et ord på 90 minutter. Han smiler til en motspiller som sier noe til ham, klapper Beckham på skuldra etter at laget deres scorer mål, peker et par ganger for å foreslå pasningsalternativer til medspillere, og det er alt. Det er det perfekte portrettet av den ensomme atlet.

Om man har spilt spillet selv forstår man at ensomheten som skildres i portrettfilmen egentlig peker mot en dypere sannhet: Det som bærer hele det vakre spillet, er selve relasjonen mellom spillerne.

I sin bok De fem sansene, har Michel Serres beskrevet det slik (han skriver om sin egen erfaring fra rugby, men det han påpeker gjelder i enda større grad for fotball):

Vanligvis, når ballen sendes – og den farer raskt for at den ikke skal kunne snappes opp – går den fra ett par kyndige hender til et annet; skarpe årvåkne blikk utveksles, ofte foranlediget av et kall, ord, rop, kort utrop, vokal, eller til og med kodede håndsignaler. Ballen farer med dem, etter alle disse signalene, samtidig som dem, langs nettverkene av de skiftende kanalene de tegner opp. Plutselig tar ballen deres plass, alle andre signaler utslettes. Hele laget trer inn i en boks, en dunkel hule, tilskuernes skrål er langt borte som en fjern strand, motstanderlaget danser som en flokk skygger uten styrke, spøkelser; det er i dét øyeblikket at kroppen min posisjonerer seg der ballen vil passere, jeg kaster den inn i vakuumet en annen kjerub vil fylle, umiddelbart og uten spørsmål, vi ser ikke lenger på hverandre, hører ikke lenger hverandre, taler ikke lenger med hverandre eller roper ut til hverandre – øynene våre er lukket, munnene våre lukket, ørene våre blokkert, vi har ikke språk, vi er monader – vi vet, forventer, elsker hverandre; vi forventer hverandre i lynets hastighet, vi kan ikke gå feil, det spiller; ikke jeg eller lagkameratene mine, men selve laget. Jeg beveger meg til høyre, jeg vet at en annen spiller vet at jeg har gjort det, at ballen vil vente på meg. Ballen flytter seg så fort at den vever en uangripelig vissthets bånd mellom oss; ettersom denne vissheten er sømløs, beveger ballen seg desto fortere, og mens den beveger seg, vever den… Ingen som ikke har opplevd en slik ekstase kan vite hva det betyr å være sammen.

Serres beskriver et grunnprinsipp og dets viktigste effekt. Grunnprinsippet er ballens bevegelse. Effekten er samspill.

Det organisatoriske grunnprinsippet i fotball er ballens hurtige og kontinuerlige bevegelse. Paradoksalt nok er det ballen – den mest bevegelige tingen på banen, både hva gjelder hastighet og rekkevidde – som er det stabile punktet der alle andre bevegelser er forankret; et arkimedisk punkt i konstant bevegelse. 

Ballens bevegelse er kjernen. Det er dette som gir fotballens første bud: ikke grip ballen med hendene – kroppsdelene vi primært bruker for å holde noe fast. Historisk sett har de fleste regelendringer fulgt retningen i dette første budet. Det innføres tidsbegrensning for hvor lenge målvakten kan gripe ballen i fast grep, og hvor lang tid man kan bruke på innkast, hjørnespark eller andre “dødballsituasjoner”. Det er forbud mot å «låse» ballen under spillets gang. Underlaget vannes for å øke ballens hastighet. Nye fotballer designes som kan bevege seg fortere. Tilleggstid i slutten av hver omgang gjør det vanskeligere å spekulere i stillstand. Skadede spillere som blir liggende må få behandling utenfor banen. Bevegelse! La ballen gå!

Vi kan forstå noe av motstanden mot VAR i lys av at det undergraver denne kjernen. Det fantes ikke noe indre behov i fotballsporten for å innføre bruk av VAR. De få eksemplene på feildømming som alene har avgjort kamper (hvordan skulle man egentlig kunne fastslå det?) er ikke tilstrekkelig grunn. Behovet for absolutte svar er kunstig skapt; det kommer utenfra, det er en invasjon, en bieffekt av gamblingindustriens behov for å hindre krig om pengepremiene, og den tilgrensende sportsvaskingsindustrien interesse for mer gambling. På løkka er det ingen som etterspør VAR. Kjernen i fotball er ballens uavbrutte bevegelse, og datamaskinenes jevnlige avbrytelser av kampen er mer i strid med denne kjernen enn det er å dømme feil en gang i blant.

Michel Serres beskriver videre hvordan ballens bevegelse er det som skaper lagfølelsen. Ballen vil alltid bevege seg fortere og lenger når den passes mellom spillere enn om én spiller løper med den. Det krever at spillerne beveger seg ikke bare i forhold til hverandre, men som et kollektiv i forhold til ballens hurtige og konstante flukt. 

Det som gjør en spiller «god» har derfor ikke bare å gjøre med hvordan man selv får ballen til å bevege seg. Det handler også om hvordan man tilpasser seg selv ballens bevegelser, med- og motspilleres bevegelser, og de utallige kreftene som genererer og påvirker alle disse bevegelsene – fra gravitasjon til ens kunnskap om de andre med- og motspillernes styrker og svakheter.

I kommentatorboksenes fagterminologi gis den individuelle spilleren som på et gitt tidspunkt er nærmest ballen ofte det misvisende navnet «ballfører». Den det gjelder benytter seg riktignok av ballens bevegelse i forsøk på å komme forbi en motspiller, for eksempel ved å late som han skal endre kursen dens fra høyre til venstre. Men her er det strengt tatt kroppen som tilpasser seg ballens bevegelser, ikke omvendt. «Ballen er ikke der for kroppen», skriver Michel Serres, «det er omvendt: kroppen er ballens objekt; subjektet beveger seg omkring denne solen». De beste spillerne er de som tilpasser seg, lar seg forme, gir vei, og oppmerksomt adlyder ballens diktat. Det er en dans, og det er ballen som fører.

Kun ballen? De beste spillerne lar også faktorer som underlagets friksjon, motstanderens tyngdepunkt, favorittside, og antatte forventninger spille inn i de tallrike avgjørelsene som tas hvert sekund. Toppspillere har brukt timer, dager, år på å gjøre denne kroppslige selvovergivelsen til prekognitive vaner og reflekser. Den «gode» spilleren er en kropp som på denne måten lar seg diktere av omgivelsenes og fortidens bevegelser, og som gir seg over til disse. Utvekslingen er gjensidig; han mottar seg selv tilbake som en «god» spiller.

Enkeltspillerens «godhet» er med andre ord ikke en egenskap spilleren besitter i seg selv. En god spiller er «god» fordi han ved å gi seg over til omgivelsene får del i en kollektiv «godhet» som ikke er hans alene. Denne «godheten» er i ulik grad manifestert i de konkrete og irreduserbare relasjonene som stadig endrer seg gjennom kampens avgrensede 90 minutter. Den individuelle spilleren har ingen autonom eksistens der han kan sitte og være «god» helt for seg selv, før han eventuelt velger å inngå i relasjon med omgivelsene. Relasjonaliteten går hele veien ned; den er konstituerende.

Fotballspillet ligger i et slags «midt-i-mellom», der tilsynelatende stabile entiteter viser seg å være medierte og i flukt, og der bærende relasjoner stadig endrer seg. Lagets kollektive selvbestemmelse idet de entrer banen skaper et dynamisk samspill mellom stasis og prosess, grenser og kreativitet, plan og improvisasjon.

I NFL (toppligaen for amerikansk såkalt “fotball”) brukes ørepropper for at treneren skal kunne gi taktiske ordre rett i øret til spillerne. Spillerne har ikke mulighet til å snakke tilbake til treneren. Sammen med hyppige avbrudd og hele fire omganger, har dette i stor grad redusert spillerne til lydige brikker i den allmektige trenerens hender.

Kontrasten til fotball er enorm. Her har kampformatet med to lange omganger avbrutt av kun én pause, skapt et krav om at spillerne sammen skal finne kreative situasjonsbestemte løsninger uten å bli konstant styrt av en trener. Et fotballag er et selvstyrt og pragmatisk kollektiv som går inn i hver kamp med en viss plan, som de selv justerer på underveis når det blir nødvendig, og det blir det alltid. 

Denne selvbestemmelsen svekkes av drikkepausene FIFA har innført i VM. Disse dobler antallet muligheter trenerne har til å diktere taktiske justeringer underveis i kampen. Det endrer kampdynamikken på flere måter, blant annet ved at det oftere scores mål like etter en slik pause, fordi noen med oversikt kan gi spillerne på banen “fasiten” i hånd for hvordan motstanderen kan lures akkurat nå. Det svekker spillernes selvstyre og gir større makt til trenerne. Det trekker den europeiske fotballkampens dynamikk nærmere den som finnes i NFL. 

Jeg tror fotball er engasjerende å se på fordi det er engasjerende å spille: det hinter om den formen for dynamisk, kreativt og demokratisk samhold som Michel Serres beskriver. Det er noe passende med at det er nettopp denne aktiviteten som den siste måneden har gitt nordmenn en følelse av positivt kollektivt fellesskap noen av oss aldri har kjent på uten i kjølvannet av en pandemi eller et terrorangrep. Ballen i bevegelse gir oss et positivt sam-være; den vever en uangripelig visshets bånd mellom oss.

Og FIFA, som ikke har opplevd det, kan ikke vite hva det betyr.