I en nå god og gammel bloggpost plukker David Gerard ved Pivot to AI fra hverandre floskelen “KI er kommet for å bli”, ved å spørre hva det er ment å bety helt konkret og spesifikt. Mener man at teknologien kommer til å fortsette å eksistere? Det er i så fall en ganske stusslig påstand. Kryptovaluta eksisterer, dog mer som et verktøy for globale kriminelle nettverk enn som den universelle valutaen det ble presentert som da det var nytt. Kjernevåpen eksisterer, men er kraftig regulert.
Eller mener man at det alltid vil finnes et marked for det? For det vil det nok, men det markedet vil krympe når prisene stiger, og det vil de. Vil bedriften eller organisasjonen man arbeider i alltid abonnere på samme tjenester som i dag selv om prisene stiger drastisk?
Sånne ranter er inspirerende for oss som blir trøtte av å høre floskler. Så inspirert har jeg blitt, at jeg har samlet noen floskler til. De handler mest om skriveprosess, siden det er området jeg arbeider på (skrive selv, og hjelpe andre å skrive).
“Jeg har brukt KI som sparringpartner, men meningsinnholdet er 100% mitt eget”
Igjen er det viktig å be de som bruker floskelen om å være spesifikke. Hva, helt nøyaktig, har de gjort? Uansett hvordan man bruker en chatbot i tekstarbeid, så har man ikke "sparret" med den. Man har i beste fall brukt den til å flytte rundt på ord som dermed kom i en mer statistisk gjennomsnittlig forventet rekkefølge. Det er ikke "sparring".
Sparring er et begrep som kommer fra kampsport. Poenget med sparring er å bruke innøvde ferdigheter i møte med motstand som er situasjonsbestemt og unik, og som gjør at man må tilpasse seg hver enkelt situasjon. Generaliseringer og overordnede perspektiver kan man lære uten sparring. Verdien i sparring er at erfaringen med flere unike situasjoner skaper en tilpasningsevne som ikke kan læres på andre måter.
Det samme gjelder i skriving. Sparringpartnere har en reell og unik individualitet basert på egne erfaringer og forestillinger. De har innvendiger mot mine personlige og kanskje ikke erkjente motiver og prioriteringer. De har famlende spørsmål om noe de føler er uklart selv om det i seg selv er tydelig uttrykt. De har egne perspektiver på målgruppens forventninger og fordommer og mulige responser. De kan gi tilbakemelding som er uventet og som jeg ikke ville tenkt på å spørre om.
En sparringpartner kan mene at jeg burde bruke tiden min på å skrive om noe helt annet. De har responser basert på manglende kunnskap, skiftende dagsform, kjepphester og skylapper. En sparringpartner kan sitte i stillhet og drikke teen sin mens jeg leser teksten høyt for dem og selv blir oppmerksom på endringer jeg tror jeg bør gjøre, og kan spørre videre når jeg selv foreslår justeringer. En sparringpartner kan gjøre motstand, ikke bare på formuleringer, men på valg av tema, innfallsvinkel eller andre retoriske grep som subtile allusjoner, ledende spørsmål, eller unnvikenhet.
Er det dette de tror en chatbot kan gjøre?
“Før skrev KI-verktøyene på masternivå, nå skriver de på PhD-nivå”
Jeg har sett hovedsakelig to grupper formulere seg slik. Den ene er tek-ledere som aktivt sprer forventninger som kan øke den potensielle verdien av selskapet deres som snart skal på børs. For dem høres “PhD-nivå” veldig bra ut, litt som begrepet “superintelligens”, uten at de ville være i stand til å definere hva det vill si. Den andre er akademikere som setter opp vage kriterier for tilhørighet i akademia slik at de kan fungere som opphøyde portvoktere. En professor som sier at språkmodellen skriver like godt som man forventer av en PhD-kandidat får det unektelig til å høres bra ut, men det er like umulig å etterprøve som når en CEO fra et tek-selskap sier det.
Å si at språkmodeller skriver “på PhD-nivå” er så vagt at det mest av alt er mystifiserende. Det finnes ikke noe “PhD-nivå” i skriveferdigheter. Det finnes ikke noe “masternivå” under det, eller “postdoktor-nivå” over det. En førsteamanuensis er ikke nødvendigvis bedre til å skrive enn en universitetslektor, en midlertidig ansatt timelærer er ikke nødvendigvis dårligere til å skrive enn en dosent med fast stilling. En professor skriver ikke bedre enn dem alle i kraft av å være professor.
Det finnes dårlig skrevne masteravhandlinger og PhD-avhandlinger. Det finnes dårlig skrevne fagbøker og vitenskapelige artikler, og noen av disse dårlige tekstene har til og med vært inkludert i godkjente søknader om professoropprykk. Skriveferdighetsnivå følger ikke stillingskodene. Det kan være sjokkerende nyheter både for professorer og aspirerende masterkandidater, men det er sant.
Hvis man lar KI gjøre [aktivitet X] for seg, risikerer man å miste [ferdighet Y]
Versjoner av denne formuleringen brukes ofte av noen som liker å bruke chatboter, og som ønsker å signalisere at man har forstått at det er dumt å bruke chatboter til oppgaver som krever ferdigheter man ønsker å beholde. Jeg har oftest sett den i tekster og anbefalinger rettet mot studenter. I sammenhengene der jeg har sett det, er det en måte å si “gjør det, men på en ansvarlig måte, som meg”.
Problemet er at setningen egentlig ikke sier noen ting om hva som faktisk skjer. Den impliserer at hvis man bruker KI til en oppgave som krever visse ferdigheter, så innebærer det en risiko for at noe skal skje. Hvis man bruker den til to oppgaver, så øker risikoen. Hvis tre, så øker risikoen enda mer. Og så videre. Hvis man bruker KI til alt, er risikoen helt enorm. Men ingenting skjer. Risikoen blir aldri realisert. Formuleringen får det til å se ut som man alltid kan gjøre det bare én gang til, hvis man bare gjør det riktig.
Det er som å si at alkoholforbruk øker risikoen for helseskader. Hvis det er sant, betyr det logisk sett at forbruket kan øke og øke, og risikoen øke og øke, men uten at det nødvendigvis går ut over helsen. Høy risiko betyr bare høy risiko. Da slipper man å føle seg dum når man drikker, for man kan alltid si at man vet hvor grensen går. Det er helseskadelig å drikke alkohol med mindre man gjør det på riktig måte, kan man si da. Hvis man gjør det riktig, og med kritisk sans, og dessuten definerer “helse” veldig bredt, så kan det til og med være bra for helsen.
Realiteten er dessverre at alkohol er helseskadelig fra første dråpe. Det øker ikke risikoen for helseskader, det gjør skade med én gang, fra første glass. Anbefalt alkoholforbruk for helsens skyld er null.
Det er det samme med chatboter og skriveferdigheter. Å bruke chatboter i skriveprosessen betyr ikke at vi risikerer å miste evnene vi automatiserer. Det er ikke en risiko – det er et faktum. Hver eneste gang vi bruker en chatbot for å automatisere noe som krever ferdigheter, så svekkes de ferdighetene. Risikoen for at de skal svekkes øker ikke. De svekkes, på ordentlig, fra første gang, og hver gang, helt til skaden er ugjenopprettelig. Anbefalt mengde KI-bruk for å ivareta og utvikle skriveferdigheter er null.
