Skoleessay

En fin sak fra NRK og et opplysende høringssvar fra Norsk Hjemmeundervisningsforbund har sporet meg til å skrive det som følger her.

De siste 10+ årene har vår familie opplevd mange sider av det norske utdanningssystemet: privat skole, offentlig skole, grunnopplæring i hjemmet, vold fra medelever, trusler fra lærere, mobbing i sosiale medier, “skolevegring”, lærevansker, PPT-henvisninger og -rapporter, utredninger, dobbelteksepsjonalitet, individuell tilrettelegging (og manglende sådan), individuelle opplæringsplaner, alternativ opplæringsarena – you name it, vi har smakt på det.

Det har lært meg noe veldig grunnleggende, så grunnleggende at det nesten er flaut å tenke på at jeg ikke visste eller forsto det tidligere: Jeg har lært hva utgangspunktet egentlig er, og hvilke valg vi egentlig har:

I Norge har barn rett og plikt til å gjennomføre grunnutdanning. Foreldre som skal ivareta denne retten og plikten for sine barn har tre likeverdige alternativer: enten (1) offentlig skole, (2) privat skole med eget pedagogisk eller verdimessig grunnlag (typisk Steiner, Montessori, og skoler med bestemt livssynsforankring), eller (3) privat hjemmeundervisning i foreldrenes regi, med forankring i en offentlig godkjent læreplan og med jevnlig kommunalt tilsyn. I sistnevnte alternativ velger foreldrene hvilken av de godkjente læreplanene man følger (offentlig, Steiner, eller Montessori). En pedagog fra kommunen (oftest, men ikke nødvendigvis, en lærer fra nærskolen) følger opp underveis.

Dette er utgangspunktet for alle, og foreldre har fritt valg mellom disse veiene frem til fullført grunnutdanning for sine barn. Man kan til og med ombestemme seg noen ganger underveis, og bytte mellom alternativene, om man vil. Det betyr at foreldrene alltid har valgt det de synes (må man tro) er det beste for barna, seg selv, og familien som helhet. Er man misfornøyd, er det bare å sammenligne med de andre alternativene, og se om de kanskje er bedre akkurat nå - og eventuelt gjøre endringene som trengs.

Jeg ante ikke at det var sånn. Jeg hadde i alle fall ikke tenkt over det. Jeg gikk ut fra, som jeg tror de fleste nye foreldre gjør, at barn i utgangspunktet skal eller bør sendes til nærmeste offentlige skole (de sender jo innkalling og greier), og at de andre alternativene med privatskoler eller hjemmeundervisning enten er reserveløsninger for barn som trenger mye hjelp, kostbare elite-alternativer for foreldre med overdreven tro på egne barns potensiale, eller private alternativer for foreldre som har en religiøs overbevisning de vil barna skal dele så lenge som mulig. Jeg hadde aldri egentlig tenkt over at offentlig skole, privat skole, og privat grunnopplæring i hjemmet er juridisk likeverdige alternativer, og at foreldre som sender barna sine på offentlig skole dermed har gjort et valg like mye som de som velger noe annet.

Nå har jeg blitt mer oppmerksom på hvor mange som tenker slik jeg pleide å tenke. Jeg har møtt kommunalt ansatte som ikke har trodd meg når jeg sier at privat hjemmeundervisning er lovlig i Norge, eller som har syntes det er vanskelig å henge med når jeg påpeker at å melde barn ut av den offentlige skolen ikke er ensbetydende med å melde dem ut av kommunen eller fylket. Jeg har fylt ut skjemaer som har med noe helt annet enn skole å gjøre, og lagt merke til at det plutselig blir snakk om “eleven” i stedet for “barnet”. Jeg har sittet i møter der man ikke helt vet hva man skal ha som mål hvis ikke det skal være å få den unge tjenestemottakeren “tilbake på skolen”. I overraskende mange deler av helsesektoren jeg har vært i befatning med, er tilstedeværelse på skolen i seg selv sett som en indikasjon på god mental helse.

Ett konkret eksempel på slike blindflekker er hvordan den kommunale psykologisk-pedagogiske tjenesten (PPT) ikke har som mål å sikre god opplæring for barn med særskilte behov som er bosatt i kommunen. Nei, PPTs mål er å støtte skolene i å gi opplæringen barna har krav på. Ikke støtte voksne som driver lovpålagt opplæring for å sikre barnas rettigheter. Kun skoler. Jeg tenkte først at PPT er en kommunal tjeneste, og sikkert forbeholder ressursene sine kommunale skoler. Men PPT bistår også private skoler selv om tjenesten er kommunal. Dessuten kan foreldre selv kontakte PPT for å få bistand, dersom de har barn i offentlig eller privat skole. Når det er slik, kan jeg ikke forstå at foreldre som velger privat hjemmeundervisning ikke skal ha samme mulighet til å etterspørre og få innspill fra spesialpedagoger om barna trenger det. Men slik er det altså. Har man barn med spesielle behov, hjelper PPT skolen med individuell tilrettelegging. Tar man de samme barna ut av skolen, uansett begrunnelse, avslutter PPT saken, som det heter.

De siste årene har jeg tenk mye på hvorfor jeg ikke har reflektert over dette tidligere? Kanskje er det fordi jeg, som mange andre voksne, har en jobb der arbeidstiden er satt til formiddag og ettermiddag, noe som betyr at barn må oppbevares et annet sted mens jeg er der. Skolens oppbevaringsfunksjon er så viktig for samfunnssystemet vi har laget, at den i seg selv gjør det nesten umulig å se for seg noe alternativ. Vi lever i en stramt regissert kollektiv dagsrytme, der voksne er ment å jobbe minst 8 timer daglig, helst samtidig som alle andre voksne. Et sted må barna være mens dét pågår.

Det er også veldig lite snakk om alternativene til den offentlige skolen. Så godt som alle norske politiske og faglige debatter om barns opplæring handler om den offentlige skolen, og hvordan den skal organiseres og finansieres for å få med alle på samme alternativ. Noen få ganger handler det om private skoler. Nesten aldri handler disse debattene om barnets grunnlovsfestede rett til opplæring som sådan, og de få debattene som gjør det tar oftest for gitt at alle barn er ment å være i den offentlige skolen. Det er som om man sier at det er vanlig, derfor bør det være vanlig. De fleste som hører om folk som velger noe annet enn det offentlige alternativet, tar for gitt at det må være politisk, ideologisk, økonomisk, eller helsemessig motivert - at man velger noe annet enn offentlig skole fordi man er religiøs, hippie, rik og/eller syk.

Forskningen tar også dette for gitt, langt på vei. Så godt som all norsk pedagogisk forskning gjøres i den offentlige skolen. Når det som skjer i skolen så skal være “forskningsbasert”, altså basert på forskning som skjer i klasserom, dannes en lukket loop av gjensidige bekreftelser. Det vi vet om barns læring, vet vi stort sett fra klasserom, eller i alle fall aktiviteter i skolens regi. Dermed blir “læring” noe som per definisjon skjer i “skolen”, og “skolen” blir et premiss for at “læring” skal skje. Selv om mange tilegner seg kunnskap og nye ferdigheter utenom skolen, er ordene skole/læring så sterkt assosiert at de nesten er synonymer, også i det meste av (den norske) forskningen.

Selv den lille forskningen som gjøres på privat hjemmeundervisning i Norge, og de ulike tilnærmingene foreldre bruker her, behandler alltid disse som “andre måter å lære på”, eller som “eksperimentelle”. Men historisk sett er det felles fulltidsskole – med grupper inndelt etter fødselsår, i klasserom, med felles pensum, standardiserte tester, og lærere man ikke er i familie med eller som en gang er personlige venner av ens foreldre – som er et “eksperiment”. Det er dette som, historisk sett, bør beskrives som “en annen måte å lære på”.

Det føles som å snu ting opp-ned. Jeg får de samme innvendingene i hodet som alle andre. Som oftest handler disse innvendingene om “det pedagogiske” og om såkalt “sosialisering”.

De pedagogiske innvendingene handler mest om hvordan barn skal kunne lære “det de må kunne” hvis de ikke er på skolen? På skolen finnes profesjonelle og høyt utdannede fagfolk og pedagoger som vet best hvordan barn og unge lærer (“forskningsbasert”), som innehar den faglige ekspertisen de fleste foreldre mangler, og som kan tilpasse undervisningen til hvert enkelt barn.

Jeg vil ikke kommentere hvorvidt skolene har kompetanse, ressurser eller politisk spillerom til å virkeliggjøre den visjonen. Jeg vil heller ta utgangspunkt i det faktum at mange mennesker lærer seg mye på egen hånd, helt uavhengig av skole. Det er i alle fall tre faktorer som må være tilstede for at det skal skje: opplevelsen av autonomi, mestring, og en overordnet hensikt.

Alle som dyrker en hobby de ikke lærte på skolen, har erfart dette. For min del har jeg fått en ordentlig aha-opplevelse av å (meget tilfeldig) begynne å trene kampsport som voksen. Akkurat den kampsportgrenen jeg driver med (Brasiliansk Jiu Jitsu) har riktignok ord på seg for å være litt “nerdete”, og jeg er ikke den eneste i rommet med doktorgrad når jeg er på trening. Men generelt har jeg gjennom denne hobbyen møtt en god del som forteller meg – når jeg høflig besvarer spørsmål om hva jeg jobber med – at de “ikke var så god på skolen” eller “hadde litt lærevansker”.

To ting har slått meg de snart 10 årene jeg har drevet med dette. For det første, at godt voksne folk kan bære med seg denne negative selvforståelsen resten av sitt liv. Og for det andre, at de gjør det selv om det åpenbart ikke stemmer. Man kan ikke trene seg frem til høyere graderinger i en kampsportgren (slik noen av dem har gjort eller er i ferd med å gjøre) og samtidig ha generelle vansker med å tilegne seg kunnskap og ferdigheter. De er åpenbart i stand til å lære og utøve veldig avanserte ferdigheter, og forstå og applikere prinsipper, som de fleste andre ikke har noe begrep om. Det er ikke noe feil med dem. Det må da heller ha vært noe feil med omgivelsene.

Hva har disse personene funnet i hobbyen sin som de ikke hadde på skolen? Vel, de har autonomi. Hobbyen deres er 100% selvvalgt og interessebasert. Selv om både treningskamerater og instruktører oppmuntrer dem til å komme regelmessig, er det ingen som kan kreve at de er tilstede om de ikke selv vil. Det er ingen overhengende trussel om at de vil miste muligheten til å¨forsørge seg selv senere i livet hvis de ikke kommer på trening. Og det er ingen trusler om økonomiske eller sosiale sanksjoner i storsamfunnet forøvrig hvis man ikke behersker kampsport. De velger det selv.

De har også mye større opplevelse av mestring når de øver på kampsport enn de noen gang hadde på skolen. De setter seg personlige mål, planlegger stegene dit, justerer underveis, og evaluerer etterpå. Tilbakemeldingen man får på egne ferdigheter i sparringssituasjoner er umiddelbar, ærlig, og presis. Og likevel, kan jeg vel si, så fortsetter mange å trene og øve. Det indikerer at en opplevelse av mening og hensikt også er tilstede for dem. De vet at veien til målet de har satt seg vil ha mange utfordrende strekk, men de har sin egen indre grunn til å fortsette. De finner det meningsfullt. De lærer seg å lære, som en pedagog kunne sagt.

Sånn kan det jo ikke være på skolen, det ville ikke være praktisk gjennomførbart innenfor rammene man har der. Der er det for mange barn, for få voksne, for få ressurser, for vage målsettinger, for mange reformer, osv. Det er sant. Men poenget med skole var uansett at disse menneskene skulle “lære å lære”, ikke at de skulle få et varig feilaktig inntrykk av at de har begrenset læreevne.

Premissene for læring er autonomi, mestringsfølelse og mening. Det sier pedagogikkfaget. Etter å ha sett hvordan det utspiller seg i et kampsportmiljø, har jeg blitt mer oppmerksom på at mye av den faglige pedagogikken egentlig handler om å “skape” disse tre premissene i en setting der de ikke er naturlig til stede.

Autonomi er så godt som utelukket i skolen. Bare glem det. Barna velger ikke selv å være på skolen, når de skal være der, eller hva de skal gjøre mens de er der. Det beste man kan få til innenfor skolens rammebetingelser er å gi barna noen spesifikke valgalternativer av og til. Mestringsfølelse er det heller ikke lett å legge til rette for, selv om mange lærebøker om pedagogikk forsøker å presentere metoder for å møte det enorme behovet som finnes for det. Overordnet hensikt er det også lite med, ut over frykten for å ikke få jobb i fremtiden, eller å skuffe foreldre, eller å skille seg ut i flokken. En sjelden gang hører man om barn som tror de vet hva de vil bli, og som derfor liker helt bestemte deler av skoledagen. Men en hensikt med hele opplegget, en hensikt barnet selv har kommet opp med, og som ikke er basert på blind pliktfølelse eller frykt for å miste muligheter som voksen? Nope.

Og det virker som pedagogikkfaget selv erkjenner dette. Det er derfor så mange lærebøker i pedagogikk handler om å skape forutsetninger for selvregulert læring. “Dette kan klasselederen gjøre for å skape interesse”, osv. Det er motivasjonen bak mange forsøk på å integrere nye teknologier i klasserommet (tenk bare hvor mye tid som dermed frigjøres til “det som betyr noe”, osv).

Det er også derfor grunnskoleutdanningen tar så lang tid. Ti år må nok påregnes hvis man skal lære det læreplanen sier til tross for rammene skolen setter. Å lære noe nytt utenfor skolen, derimot – noe man er interessert i, ser et poeng med, og gradvis mestrer bedre – krever sjelden så lang tid. Jeg har til gode å møte en pedagog som for alvor tror at det å tilegne seg kunnskap og ferdigheter er noe man aller helst bør gjøre i et rom sammen med mange andre som også er tvunget til gjøre noe de ikke er interessert i eller ser poenget med.

Det betyr ikke at ingen noen gang lærer noe på skolen. Det er mange dyktige pedagoger der som får til mye bra. Men når det kommer til stykket er og blir skolen som sådan et sted der premissene for det man skal gjøre der ikke er tilstede. I et slikt system jobber selv dyktige pedagoger motstrøms.

Hvis man i stedet tok utgangspunkt i barnets rett til opplæring, og tok på alvor at det avhenger av den enkeltes opplevelse av autonomi, mestring og mening, så er det ikke så selvsagt at forutsetningene for læring er bedre på skolen enn andre steder. Jeg har ikke nødvendigvis alle svarene på hvordan samfunnet kan organiseres for at alle skal ha disse forutsetningene for å lære, men jeg ser det som ukontroversielt å påstå at forutsetningene for å få det til i skolen er ganske dårlige. De pedagogiske innvendingene mot hjemmeundervisning kunne like gjerne rettes til skolen: Hvordan skal barna kunne lære noe i en slik kontekst, uten autonomi, mestring eller en opplevelse av hensikt og mening?

En lite omtalt, men egentlig åpenbar fordel med å gjøre undervisningen i hjemmet, er at det gir reell mulighet til å begynne i «riktig» ende av læreplanen, nemlig i dens formål, overordnede del og såkalt tverrfaglige temaer. Som forskning de siste årene har vist, fører mengden av standardisert testing i skolen til at disse verdiene og prinsippene knapt filtreres «ned» til klasserommet, fordi fokuset der i stor grad må være på neste test. Utenfor klasserommet, derimot, er det lettere å begynne i riktig ende, og faktisk øve på etisk bevissthet, medvirkning i demokratiet eller de andre verdiene som skolen hevdes å være tuftet på. Livet er allerede tverrfaglig. Det beste grunnlaget for «læring gjennom hele livet», legger man selv ved å følge egne interesser i noe man opplever meningsfullt, og slik bli kjent med hvordan man lærer nye ferdigheter. Da er interesse og relevans naturlige drivkrefter, uten at man må prøve å «skape» dem ved hjelp av fagspråkets «gode læringsmiljøbetingelser» og «lærerens relasjonskompetanse».

Hva så med sosialisering? Det er da mye viktig som skjer i skolen som ikke handler spesifikt om fag? Hvordan skal barn bli vant til å omgås jevnaldrende hvis de ikke er på skolen?

Det første å gripe tak i her er premisset om at sosiale ferdigheter best kan øves på sammen med jevnaldrende. Å omgås folk født samme kalenderår er en ferdighet jeg selv øvde på gjennom hele skolegangen, og deretter aldri fikk bruk for. Etter at jeg sluttet på skolen har jeg aldri vært noe sted der alle de andre i rommet ble født samme kalenderår som meg (med unntak av klasse-reunion-fester). Voksne trenger ikke å være sammen med jevnaldrende. Så akkurat dét er litt rart for meg, at barn skulle måtte øve på dét. Som om man må være fylt 18 for å være stor nok til å håndtere blandede aldersgrupper? Det er ingen pedagogisk, sosial, utviklingspsykologisk eller biologisk grunn til å skulle tilbringe så mye tid hver dag sammen med så mange født samme kalenderår. Det er kun politiske, økonomiske og logistiske årsaker til at man deler barn inn i klasser på den måten. Det i seg selv har ingenting med barnets beste eller fremtidige sosialiseringsevner å gjøre.

Det andre å gripe tak i er ordet «sosialisering». Betyr det at man lærer å tilpasse seg konformitetspress, eller å akseptere og invitere forskjellighet? Rammene skolen har for sosialisering i sistnevnte forstand er ikke stort bedre enn de den har for autonomi. Én ting er at å sortere barnegrupper etter kalenderår og så måle dem mot hverandre (eller mot samme objektive standard) gir alle som er født før påskeferien fordeler på bekostning av alle som er født etter høstferien – noen av disse barna, som vurderes som “like gamle" når de tar standardiserte tester, er et helt år eldre enn hverandre. Denne aldersinndelingen gjennomføres i mange fritidsaktiviteter også, i alle fall de fleste lagidretter. Plassen man får i dette hierarkiet kan bli sittende i selvforståelsen, lenge etter at man er ferdig på skolen.

Men er ikke fellesskolen en viktig grunn til at det er så høy tillit i det norske samfunnet? Er den ikke en diger integrerings- og inkluderingsmaskin som produserer toleranse i de brede befolkningslag? Eller burde vi ikke kjempe for at den skal bli det igjen? Jeg tror det er å sette kjerra foran hesten. Da fellesskolen var ny var det færre biler i gatene, og vanligere at barn med kortere skoledager var ute og ble kjent med hverandre på tvers av årskull. Det var vanligere å banke på hos naboen for å låne sukker, og vanligere å kjenne de som bodde i nærområdet. Det var mer uorganisert fritid, og det var flere voksne hjemme i gata.

Med andre ord, de nære fellesskapene fantes allerede, og de gjorde fellesskolen mulig. Når disse fellesskapene nå er svekket, borte eller fragmentert – når voksne nå har gjort skoledagen lenger, fylt gatene med biler som hindrer barn i å leke der, og gir brukte barneklær til Finn.no heller enn til en nabo – vil ikke mer tid på skolen gjøre at disse tillitsbaserte nærmiljøfellesskapene kommer tilbake. Noe sånt har skolen aldri gjort, og det kan den heller ikke gjøre.

Igjen, jeg har ikke alle svarene på hvordan man best skal organisere samfunnet så det skal bli mer demokratisk og mangfoldsvennlig, eller hvordan man skal løse det om man velger privat hjemmeundervisning i stedet for skole (når man fremdeles er omgitt av familier som lever i ei “tidsklemme” skapt av lang skoledag og organiserte fritidsaktiviteter). Men jeg vet at skolen som sådan gir dårlige forutsetninger for å lære å sosialisere på tvers av generasjoner, modenhetsnivå, økonomisk klasse, kultur, eller funksjonsnivå – som er det man faktisk trenger som voksen i sine lokalmiljøer.

Spørsmålet foreldre får som driver grunnopplæring i hjemmet, kan også her mye heller rettes til skolen. Hvordan skal barna lære sosiale ferdigheter hvis de nesten bare møter personer født samme kalenderår, med unntak av noen få voksne ingen av dem er i familie med? Hvordan skal man unngå mobbing når man har delt gruppene inn etter kalenderår, med den frustrasjonen og helt unødvendige rivaliseringen som ofte oppstår som følge av det (såkalte fadderordninger, der to femteklassinger får “ansvar” for to førsteklassinger, er et positivt men selvsagt altfor begrenset tiltak for å bøte på dette)? Hvordan skal man kunne lære å være inkluderende og åpen for annerledeshet, når man jevnlig må gjennomgå standardisert testing med den samme gruppa, mens de som er for “annerledes” deltar i alternative opplegg?

I lys av dette er det ikke så utenkelig at forutsetningene for både læring og sosialisering er mer tilstede flere andre steder enn i skolen. Fra å ha tenkt mitt om hvorfor noen ikke sender barna sine på skolen, har jeg nå kommet til et punkt der jeg oppriktig lurer på hvorfor så mange av oss gjør det. Hvorfor velger vi å sende barna våre til et sted der anerkjente forutsetninger for læring og sosialisering ikke finnes naturlig, men må skapes fra bunnen av? Hvorfor har vi lagt opp samfunnet sånn at det er vanskelig å la være?

Min erfaring er at det verken er “det pedagogiske” eller “sosialiseringen” barna går glipp av som er mest utfordrende med å velge opplæring i hjemmet. Det som gjør at det krever “mot” å ta et slikt valg (som en av Norges få forskere på dette formulerte det), er primært økonomi, og dernest at det er såpass sjeldent i et land (selv om andelen barn som får opplæring hjemme har økt kraftig de siste årene).

At det er økonomisk vanskelig sier seg nesten selv. Én ting er at pengene nærskolen mottar for barnet hvis det skrives inn der, ikke følger med barnet hvis man velger grunnopplæring-i-hjemmet-alternativet. I prinsippet syns jeg det er litt vanskelig å forstå, særlig siden det er snakk om relativt små beløp (med mindre man ønsker å mistenkeliggjøre alle foreldre som velger et helt legitimt alternativ).

Mye mer utfordrende er det å skulle holde en voksen hjemme på dagtid, og samtidig ha nok inntekt til å sørge for barnas basisbehov. Nært umulig i en husholdning med én forelder, men ikke særlig lett med to voksne heller. Mange som velger å gi barnet opplæring i hjemmet, må dermed flytte bort fra sentrale strøk (å tåle skuling fra folk som ikke syns de lar barna sosialisere nok), andre må bo i kollektiver, og noen få bestemmer seg for å selge huset og heller reise på heltid.

En annen utfordring med å drive opplæring i hjemmet i Norge, er at så få gjør det. Det er få forbilder og eksempler, lite faglitteratur å støtte seg til (på norsk, vel å merke, britene og amerikanerne har mer), og lite inspirasjon å hente fra glansbildene eller skrekkeksemplene man av og til kan betrakte i mediene. Det er få i omgivelsene som forstår hva man holder på med, for de har ikke sett det før, og kan ikke se for seg hvordan det egentlig er, eller hva alternativet er. Eller de ser for seg noe stereotypt, slik jeg selv gjorde før, da jeg manglet erfaring. Vi har måttet se til utlandet for å finne personer og familier som lever liv som ligner våre – Danmark, England, og andre steder i Europa (noen av dem reiser hele tiden, som sagt).

Og så er det vanskelig å gjøre opplæring i hjemmet fordi, som beskrevet ovenfor, den norske utdanningspolitiske konsensusen er så implisitt og eksplisitt skeptisk til tanken om at noen kan lære seg noe som helst hvis de ikke sitter i et klasserom. Mistenkeliggjøringen av foreldre som ikke gjør det vondt nok for barna sine å ikke gå på skolen (for det må for all del ikke være for behagelig hjemme, og man må alltid snakke skolen opp), er noe alle de over 10.000 medlemmene i SoMe-grupper for foreldre av barn med “ufrivillig fravær”, har smertefull erfaring med (ingen har telt hvor mange barn det dreier seg om i Norge, men anslagene varierer mellom 15.-30.000).

Alle foreldre med barn som blir hjemme fra skolen i lang tid på grunn av angst eller traumer, vet hvor lite tilrettelagt samfunnet egentlig er hvis man ikke kan presse seg inn i boksen, og samtidig hvor mye vanskeligere enn dette det kan synes å ta steget inn i hjemmeundervisning. Det er et vondt dilemma å leve i, og jeg er nysgjerrig på hvor mange foreldre (særlig mødre) som blir “ufrivillig hjemmeværende” og gradvis går mot uførhet på grunn av dette presset fra omgivelsene. Jeg kan ikke legge fra meg følelsen av at statistikken over barn og unge som ikke kommer seg til skolen i det hele tatt – og dermed også deres sykemeldte foreldre – ville sett annerledes ut hvis det var litt enklere å ikke være så bundet til skole-alternativet.

Jeg sier ikke at alt er galt med skolen som sådan, men jeg syns ikke lenger det er så selvsagt at den er en god idé. Den er et eksperiment. Og ethvert barn som innen de fyller 25 “lærer å lære” eller “sosialiserer” uten skole, er en del av noe som burde være en tankevekkende kontrollgruppe for utdanningsforskningen. Hvorfor er det ikke flere pedagoger og pedagogikk-forskere som aktivt forsøker å lære mer om denne gruppen, og hva den kan fortelle oss om skoleeksperimentet? Hvor er de longitudinelle studiene? Hvor er komparasjonen mellom land?

Jeg så en bok i et utstillingsvindu for en stund siden. Den het noe sånt som “Skolen er ikke for alle - men den kan bli det”. Jeg har ikke lest den. Kanskje jeg ville kjøpt den for noen år siden, da jeg fremdeles trodde problemet var “skolevegring” og ville betalt gode penger for en liten flik med håp. Uansett, det første jeg tenkte da jeg så den boka var at de kunne droppet undertittelen. Skolen er ikke for alle. Punktum. Den kan ikke bli det heller.

Hvordan ville ting sett ut hvis vi tok dét på alvor? At utdanning skal være tilgjengelig for alle, men at den (nettopp derfor) kan skje på mange måter. Jeg lurer på hvordan samfunnet ville sett ut hvis vi tok utgangspunkt i barnets rett til grunnopplæring og istandsettelse til full og aktiv deltakelse i demokratiet, og samtidig anerkjente at det er mange mulige veier til dét målet som ikke nødvendigvis er det pedagogiske og sosiale eksperimentet vi kaller skolen. Dét er en bok jeg ville betalt for.