Studieklar

Studentene er ikke studieklare når de kommer til universitetet - så mye virker det å være bred enighet om. Men hva kommer det i så fall av?

For en stund siden kom en student til meg. Vi kan kalle henne Sara. 

Sara skulle ha eksamen, og var veldig nervøs. Hun hadde hatt eksamen tidligere, men ble likevel kvalm og grudde seg uker i forveien. Jeg gav henne et av de beste rådene jeg selv fikk som student, og som jeg har gitt videre til mange studenter som gruer seg til eksamen: 

“Prøv å se på det som en mulighet til å vise hva du kan. Du har valgt å studere noe du er interessert i, og dette er din mulighet til å fortelle om det.”

Det er et godt råd. Det hjelper Sara å huske hva som først gjorde henne interessert i faget, og å koble seg på den indre motivasjonen.

En uke senere var det tid for eksamen, og Sara satt der med oppgaven foran seg. Jeg var den som skulle gå det vi kaller “trøsterunden”, og da jeg kom til hennes pult, bremset jeg litt ned og sjekket hvordan hun hadde det. Hun var veldig stressa.  Jeg gav henne et av de beste rådene jeg selv fikk som student, og som jeg har gitt videre til mange studenter som gruer seg til eksamen: 

“Les oppgaven nøye. Hva spør de om? Se hva du blir spurt om, og svar på det”

Det er et godt råd. Det hjelper Sara å fokusere på det hun faktisk må gjøre, verken mer eller mindre, og ikke bli distrahert av bekymringer om noe som ikke er relevant.

Begge disse rådene er gode, men de er motstridende. De illustrerer en spenning alle som driver med utdanning lever i og med. På den ene siden sier vi «vis frem det du kan», fordi vi vet at læreglede og mestring henger så tett sammen med selvbestemmelse, interesser og indre motivasjon. Men når det faktisk gjelder, når det står noe formelt på spill, så sier vi “les oppgaven nøye, svar på det du blir spurt om”. Med andre ord – ikke vis hva du kan, med mindre du blir spurt om det”. Hvis Sara kan masse om det periodiske systemet, men blir spurt om seriekoblinger, så er det hun kan helt irrelevant og unyttig. 

Disse to gode rådene opererer på forskjellig nivå. Rådet om å følge egne interesser og vise hva man kan, er et pedagogisk ideal. Den beste måten å tilegne seg ferdigheter på – å lære å lære, som man sier – er åpenbart å få tid og mulighet til å forfølge egne interesser på eget initiativ. Rådet om å svare på det man blir spurt om handler egentlig om hvordan vi har strukturert utdanningssystemet i praksis. Det ligger innbakt i hvordan vi gjør ting, og hva Sara dermed er helt nødt til å forholde seg til, uansett om det sammenfaller med hennes interesser eller ei. Det er innbakt i de praktiske tingene hun må delta i, uansett hva vi sier eller føler om det.

Det er dette praktiske nivået som er interessant. For det er på dette nivået Sara gjør ting, om og om igjen, og dermed tilegner seg ferdigheter over tid. Det er på dette nivået de tyngste insentivene ligger. Det er her Sara øver.

Og det Sara øver på blir hun god til. Så hva har egentlig Sara øvd på før hun kom til universitetet? 

Skjult pensum

Sara har gått i helt vanlig offentlig norsk skole, fra hun var 6 til hun fylte 19. Før det hadde hun full barnehageplass, og de første årene på skolen var hun på SFO både før og etter skoletid. Hun har også lengre skoledager enn foreldrene hennes hadde, og hun har hatt mange flere nasjonale prøver, presentasjoner, innleveringer, fagdager, tentamener, og eksamener enn dem. I et utdanningsperspektiv tilhører hun norgeshistoriens mest institusjonaliserte generasjon.

Jeg vet ikke hvor høye tallkarakterer hun fikk, hvor mange venner hun hadde, hva som var favorittfagene hennes, eller hvilke lærere hun ikke likte. Jeg vet ikke om hun opplevde mestring, om hun ble mobbet i perioder, eller om hun mobbet andre av og til. Jeg vet ikke om hun gjorde alle leksene, eller om hun fikk ekstra støtte i noen fag. Jeg vet ikke hvor aktiv, praktisk eller variert undervisningen var. Jeg vet ikke om læreren brukte tavle eller smartboard, om Sara hadde egen Chromebook eller iPad eller ei lita tavle, hvor fysisk aktiv læreren fikk dem til å være, om hun skrev mest med blyant, fjærpenn eller tastatur, om hun så NRK Super i lunsjen, om de hadde mange utedager, eller om hun ble lest høyt for.

Jeg trenger heller ikke vite det. Selv om dette er typiske temaer for debatter om norsk skole, så trenger jeg ikke vite noe av dette for å vite hva Sara har øvd aller mest på. For jeg vet at hun uansett øvde på noen helt spesifikke ferdigheter som absolutt alle skoleelever øver på hver dag. Og de aller fleste av dem blir gode til det de øver på. 

Så hva har Sara øvd på, i praksis? Hva er skolens "skjulte pensum", som skoleforskere har kalt det i snart hundre år? Hva måtte hun øve på, hvilke ferdigheter måtte hun beherske, bare for at skolen, slik den er, skulle fungere for henne i det hele tatt?

1. Sara har øvd på å sitte pent på stubben sin når skoleklokka slår, som moren til Nøtteliten understreker i sangen. Det er en spøk med mye alvor under. Ingenting får en kommunes ressurser på beina som en elev som ikke er til stede. Vi sier ofte at det viktigste er at eleven opplever mestring, eller noe i den duren. Men i PRAKSIS kan det godt gå en uke eller to uten at eleven opplever noen form for mestring, og ingen lar seg stresse av det - “det kommer når det kommer”, sier man da, og tilpasser litt der det er mulig. Men prøv to eller tre uker med uanmeldt fravær, og se om ikke det utløser mer respons. Da går alarmen hos kontaktlærer, sosiallærer, fagarbeider, helsesykepleier, PPT, mobilt team, kanskje til og med barnevern (avhengig av rektor og/ eller kommune). Sara MÅ være til stede.

2. Sara har øvd på å sammenligne seg med barn født samme kalenderår som henne. Da hun begynte på skolen, ble hun plassert i en gruppe barn hvis eneste fellesnevner var at deres foreldre ble gravide omtrent samme år, og seks år senere hadde bosted i noenlunde samme bydel. I denne gruppen tar det et par uker for Sara og de andre å finne sin plass i et sosialt hierarki, helt uavhengig av hva lærerne sier, observerer, eller gjør. Hvem er smartere, penere, snillere, morsommere, sterkere osv. enn hvem? Ingen trenger si noe - alle vet hvor de hører hjemme i hierarkiet. For noen som havner helt på bunnen, kan skolebytte bli nødvendig. Hierarkiet er utelukkende relevant for skolekonteksten. Så snart Sara er ferdig med skolen, kommer hun aldri mer til å være i et rom der alle er født samme år som henne. Utenfor skolen er hele dette sosiale hierarkiet meningsløst. Likevel bærer alle med seg, resten av sitt liv, hvilken plass de hadde i det.

3. Som en viktig del av denne “sosialiseringen” har Sara også øvd seg på å skjule sider ved seg selv som kan tiltrekke negativ oppmerksomhet. Det gjelder både overfor jevnaldrende og lærerne. Hun har blitt god til å skjule hva hun ikke kan. Hun viser aldri frem uferdig arbeid hun ikke er fornøyd med, og hun skjermer med armen mens hun skriver slik at sidemannen ikke skal se og kommentere mens hun holder på. 

4. Sara har øvd seg på å overstyre kroppens signaler for å følge en ekstern timeplan. Døgnrytmen har vært styrt av når hun måtte være på skolen. Hun har spist på faste tidspunkter uavhengig av sin egen sultfølelse. Hun har sittet stille hvis hun egentlig trengte å bevege seg, beveget seg når hun egentlig trengte hvile, og rukket opp hånda for å spørre om lov til å gå på do. 

5. Sara har øvd på å legge til side det som fenger interessen hennes, så snart en autoritetsperson sier hun skal gjøre det samme som de andre. Hvis hun ikke gjør det har hun sett at det kommer sanksjoner både fra autoritetspersoner, og fra det sosiale hierarkiet i gruppa. Hun får tydelig inntrykk av at egne interesser er noe man skal drive med hvis man har tid til overs, og til slutt vokse fra.

6. Og til sist har Sara, som vi så da hun var stressa før eksamen, øvd på å kun svare på det hun blir spurt om, fordi alt det andre hun kan eller interesserer seg for er irrelevant når det faktisk gjelder. Hun har lært å gå ut fra at det finnes korrekte svar, at en autoritetsfigur allerede vet disse svarene, og at hennes oppgave er å finne eller huske dem når autoritetsfiguren spør.

Tilegnede ferdigheter

Alt dette har Sara øvd på i 13 år, og når hun kommer til universitetet er hun god til alt hun har øvd på. 

Hun er god til å være til stede når hun er nødt til å være det. Hun blir overrasket over hvor tom timeplanen ser ut. Det er første gang siden hun fylte 6 år (kanskje siden hun fylte 2) at hun har så åpen timeplan gjennom uka. Hun syns kanskje hun har mye fri i forhold til hva hun forventet, men hun er til stede når det er obligatorisk. 

Hun er god til å sammenligne seg selv med de andre i sitt kull, hvordan de oppfører seg og fremstiller seg selv, og treffer kanskje ikke så mange som har studert en stund allerede (bortsett fra en fadder eller studentmentor i ny og ne). Hun lytter nøye til hva de andre spør om i forelesning, og vet raskt hvem som er flinke, og om hun er en av dem. Hvis de andre velger studieretninger eller -emner hun ikke er interessert i, lurer hun på om hun har gjort noe feil.

Hun er god til å skjule det hun ikke er så flink til. Og hun føler det er viktig og nødvendig. Hun spør lite om hjelp, og viser aldri frem uferdig arbeid til noen. Tanta til Sara sendte henne en lenke til en kronikk der en ansatt ved universitetet skrev at studenter er dovne, fordi de ikke allerede kan ting Sara aldri har øvd på. Sara vil ikke at foreleserne eller medstudentene skal finne ut hva hun ikke kan. 

Hun er god til å presse kroppen sin. Hun bruker en del tid på å finne ut hvor mye søvn hun trenger, hva slags mat hun skal spise, og i det hele tatt tolke det kroppen hennes sier til henne, nå som timeplanen ikke dikterer når hun skal dekke sine basisbehov. Men hun er i utgangspunktet god til å overstyre disse signalene, om det så krever litt ekstra kaffe eller energidrikk. Hvis Sara må på toalettet i en seminartime, rekker hun først opp hånda og ber om lov. Hun er snart 20 år gammel.

Hun er god til å ignorere egne interesser. Hun har ikke valgt studie hovedsakelig ut fra interesse – Sara vet ikke egentlig hva hun er interessert i, eller hun ser på det som noe hun bør vokse fra, eller ikke har tid til. Men hun har en ganske klar idé om hva som er forventet av henne ut fra gjennomsnittet av tallkarakterene hun fikk i fjor, og et vagt inntrykk av hva som vil kunne gi en god inntekt i fremtiden. Dette har styrt hvilket studium hun valgte.

Hun er god til å kun svare på det hun blir spurt om. Det viser seg blant annet i at det hun først og fremst lurer på når hun kommer til forelesning, er om temaet vil være relevant for eksamen, og hva som er den korrekte måten å svare på. Sara tror hun først og fremst trenger å lære kriteriene for riktig og galt for å kunne lykkes med studiene. Hun behandler alt som koder som kan knekkes for å avdekke et svar som allerede finnes, og hun tror det alltid vil finnes en autoritetsperson som har fasiten.

Studieklar?

Når Sara kommer til universitetet med disse godt innøvde ferdighetene, blir hun møtt av forelesere som har helt andre forventninger til henne.

De tar for gitt at Sara har kontroll på sin egen tidsbruk, og kan arbeide effektivt og fokusert etter en langsiktig plan, samtidig som hun er fleksibel underveis. De går ut fra at hun ser sine medstudenter som likeverdige kolleger som kan løfte frem hverandres styrker, og støtte hverandres svakheter, både i kollokviegrupper og i seminarer. De regner med at hun vil stille ærlige spørsmål når det er noe hun ikke får til, og at hun ikke vil nøle med å vise frem uferdig arbeid hvis det er noe hun strever med. De tror hun kan ta vare på sin egen helse og at hun vet hvordan hun skal dekke sine egne basisbehov både fysisk og emosjonelt. De går ut i fra at hun har valgt studium ut fra egne interesser, og at hun nå føler hun endelig har mulighet til å fordype seg i noe for dets egen skyld. Og de går ut fra at hun vet hvordan man stiller oppriktige spørsmål, og at hun ønsker å oppdage nye problemstillinger.

De blir himmelfalne når de oppdager at Sara ikke møter noen av disse forventningene fullt ut. De synes Sara burde kunne alle disse tingene bare i kraft av å være over 18 år gammel. De skriver kronikker i frustrasjon over at studentene er dårligere nå enn tidligere, og finner et eller annet å legge skylden på. Er det sosiale medier? Kan det være skjermbruken? Er hun barn av noen som ikke tilhører eliten? Er hun bare lat og infantil? Har hun puter under armene?

Kanskje ingen av disse tingene er den egentlige grunnen. Kanskje Sara ikke så mye er dårlig til noe, som at hun er veldig flink til noe hun har øvd lojalt på i tretten år. Kanskje grunnen til at Sara ikke er “studieklar” etter å ha gått så lenge på skolen, er at hun har gått så lenge på skolen.