Bibliotekartirsdag: Giacomo Casanova
Velkommen til Bibliotekartirsdag!
Dette er Giacomo Casanova.
Som sekstiåring begynte denne sjarmerende venetianeren i en stilling som privat bibliotekar hos grev Joseph Karl von Waldstein i Böhmen. Greven må ha vært en halvhjertet bruker av sitt eget bibliotek, for Casanova fant jobben langtekkelig og frustrerende. Dette vet vi fordi han skriver det rett ut i sine memoarer, en 3500 siders tekst fordelt på tolv bind, som bibliotekarstillingen gav ham ro og fred til å skrive fra begynnelse til slutt.
I memoarene forteller Casanova om sine tidlige år som prestelærling, frem til to unge nabosøstre gav ham en ekstrakurrikulær innføring i seksualitetens mysterier. Det ble hans omvendelse, kan man vel si. Gjennom alt han senere opplevde av gjentatte eksiler fra hjembystaten, til fengselsopphold og rømninger, frem til den kjedelige bibliotekarjobben, så er det kvinneerobringene som står i fokus hele veien.
Memoarene beskriver intet mindre enn 120 kvinner (og et par menn), noen helt ned i prepubertal alder, som Casanova benyttet seg av i sine videre studier av sanselighet og nytelse. Slik han selv fremstiller det, reddet han alle disse kvinnene fra dårlige ektemenn eller forlovede ved å være ekstra vennlig mot dem, og hjalp dem (etter å ha vist dem i praksis hvor trivelig det er mulig å ha det sammen) inn i mer positive og varige forhold med bedre menn. En skikkelig hjelpsom fyr var han, skal man tro ham selv.
Casanovas memoarer er veldig utfyllende, og livsveien de beskriver spekket med omveier og snuoperasjoner. Gjentatte eskapader gav ham ofte trøbbel og sendte ham til nye steder, nye yrker og nye omgangskretser. Resultatet er kort og godt et av de mest detaljerte kildegrunnlagene vår tids historikere har når det gjelder hverdagsliv, vaner, forventninger, aspirasjoner, samværsformer og skikk og bruk i alle europeiske samfunnslag gjennom andre del av 1700-tallet.
På slutten satt han der alene og skrev, da, i den utakknemlige jobben som husbibliotekar for en greve som ikke likte å lese. Hensikten hans var å bevare for ettertiden en beretning om det han selv syntes var et vel levd liv, og det må man nesten si han greide. Man kan sågar kalle ham en del av den felles europeiske kulturarven. Teksten ble utgitt i forkortede versjoner på tysk og fransk i 1822, og bare 30 år senere var etternavnet hans synonymt med "rundbrenner" eller "skjørtejeger" på flere språk. En full versjon av teksten ble utgitt på fransk i 1960. Originalmanuskriptene overlevde de alliertes bombing av Leipzig, og har siden 2010 vært i det franske nasjonalbibliotekets omsorg. Arbeidet med å digitalisere og tilgjengeliggjøre dem er godt i gang.
