Bibliotekartirsdag: Gottfried Leibniz

Velkommen til Bibliotekartirsdag!

Dette er Gottfried Leibniz 

Da Gottfried var bare seks år gammel, døde hans far (som var filosofiprofessor) og etterlot sønnen hele sitt private bibliotek. Gutten fikk dermed tilgang til litteratur som ellers kun var forbeholdt universitetsstudenter. Innen han var tolv hadde han lært seg latin på egen hånd, og samme år komponerte han 3000 heksametriske dikt på latin på én og samme morgen for en skolefremføring. Han ble tatt opp ved universitetet da han var fjorten, og leverte sin masteravhandling i filosofi tre år senere. Deretter fullførte han en bachelor i juss på ett år. Året etter dét igjen leverte han sin første doktoravhandling i filosofi, og året etter der igjen en doktoravhandling til, som han visstnok hadde arbeidet med ved siden av studiene.  

Da han hadde nådd samme alder som de fleste mannlige førsteårsstudenter ved vår tids norske universiteter, var det på høy tid å finne inntektsbringende arbeid. Hans første betalte jobb var som sekretær. Etter det tok det seg gradvis opp, og han fortsatte i samme tempo som han hadde begynt. Hele karrieren er for lang til at den kan gjengis her, men en kort liste intellektuelle hovedpunkter fra CV’en tar vi med: 

Han utviklet ideen om differensial- og integralregning, formulerte det fundamentale metafysiske spørsmål (hvorfor finnes det noe, og ikke ingenting?), la grunnlaget for symbolsk logikk (som igjen er basisen for all elektronisk databehandling, inkludert såkalt kunstig intelligens), formulerte vår tids sentrale elementer i formallogikk, la grunnlaget for moderne kommunikasjonsteori, oppfant en av verdens første dampmaskiner, og fungerte som diplomat mellom katolske og protestantiske fraksjoner i Europa. For å nevne noen få ting. 

Han arbeidet også i flere år som slektshistoriker og bibliotekar for hertugen av Braunschweig i Hannover. Denne faste stillingen brukte han til å reise rundt i Europa og bygge nettverk med spennende tenkere, mens han også samlet inn litt kildemateriale til en bok om Braunschweig-slekten. Han ble kompis med både Baruch Spinoza og Isaac Newton (som senere anklagde ham for plagiat).

Det skulle ta over 30 år før Gottfried fullførte den første boken i serien arbeidsgiveren hans hadde bestilt. Det sier kanskje noe om motivasjonen til en kar som tidligere bare hadde trengt et par år på å skrive to doktorgrader. Hertugen av Braunschweig i Hannover var ikke spesielt imponert over sin ansattes innsats.  

Mot slutten av karrieren ble Gottfried igjen ansatt som bibliotekar, denne gang for greven av Braunswick-Luneburg. Her ble han en av de første som systematisk arbeidet for at biblioteket skulle ha en kjernesamling som representerte hele bredden av dets innhold, og gav uttrykk for at et velbeholdent og organisert bibliotek var “viktig og nyttig for alle mennesker, på linje med skoler og kirker.” Dessverre var ikke dette noe greven mente han hadde nok midler til, så det ble med forsøket. Gjenkjennelig, må det være lov å si. 

Da fant Gottfried et annet bibliotek å reorganisere, denne gang i Bibliotecha Augusta i Wolfenbuettel. Det eneste biblioteket som på denne tiden hadde et indekseringssystem var Bodleian Library i Oxford, men det var ikke Gottfried klar over, så han lagde sitt eget fra bunnen av. Han krevde også at forlagene skulle utgi sammendrag av alle nyutgivelser i et format som lot seg indeksere. Ingen forlagssjefer brydde seg om disse kravene fra en pussig fyr i Wolfenbuettel, så det måtte bli det tyvende århundre før dette ble vanlig. Han arbeidet også for å lage en empirisk database for alle vitenskaper, og et “sinnskollektiv” som noen (som kanskje strekker det litt langt) mener er en tidlig forløper for dagens internett. 

Et av Gottfrieds mest kjente bidrag til filosofien var den såkalte monadologien. Dette er et komplekst og ganske eiendommelig system der virkeligheten består av et uendelig antall adskilte entiteter som bare tilsynelatende har med hverandre å gjøre. Egentlig virker de bare i tråd med de reglene som er nedlagt i dem fra evighet av (de kan verken bli til eller forsvinne), og den som har lagt disse reglene ned i dem er Gud. Dette betyr igjen at alt i virkeligheten er som det skal, for Gud har bestemt at det skal være sånn, og siden Gud er god så er denne verden den beste av alle tenkelige verdener. 

Det var ikke det viktigste han skrev, og på ingen måte det nyttigste, men det er nå oftest dette han huskes for. Han ble nemlig brukt som eksempel av en satiriker. I 1759 skrev den franske forfatteren Voltaire den lille boken ‘Candide’, om den naive Candide som opplever mord, kannibalisme, jordskjelv, syfilis og inkvisisjon, men alltid husker sin lærer Pangloss’ ord om at han er underlagt den beste av alle tenkelige fyrster i det beste av alle tenkelige slott i den beste av alle tenkelige verdener – en åpenbar satirisk gjengivelse av Gottfrieds filosofi. Bakgrunnen for Voltaires frontalangrep var jordskjelvet i Lisboa fire år tidligere, som krevde flere titalls tusen menneskeliv i store branner og en 20 meter høy tsunami. 

 

Det er litt urettferdig at den ekstremt produktive Gottfried huskes mest for å være opphav til Pangloss’ tomsnakk i møte med naturkatastrofer og ondskap. Men sånn er verden. Så får det være opp til ham å mene at dét er det best tenkelige.