KI og begrunnelser

Jeg er velsignet med en jobb der jeg har relativt høy grad av autonomi. Jeg føler jeg mestrer flere av oppgavene mine på en tilfredsstillende måte. Og jeg opplever kanskje 70% av disse arbeidsoppgavene som meningsfulle og i harmoni med en slags høyere hensikt. Jeg har også flere vennlige og dyktige kolleger, i samme avdeling, på tvers av organisasjonen, og ved andre tilsvarende institusjoner.

Samtidig eksisterer denne trivelige jobben innenfor en institusjon og en sektor som ofte direkte motarbeider det som gjør arbeidet meningsfullt for meg. På irritable dager føler jeg vi er okkupert av en fiendtlig ideologi som prøver å ødelegge alt som gjør livet verdt å være med på. På gode dager tenker jeg det kommer av at universitetet forsøker å holde både juridiske, økonomiske, politiske og pedagogiske beveggrunner like relevante overalt hele tiden. Andre institusjoner kan ofte vektlegge å være styrt av markedets konkurranse, eller offentlige pålegg, eller idealistiske motiver. Universitetet er konkurranseutsatt statsforvaltning med idealistiske kjerneoppgaver. Fremad i alle retninger! Klart det blir en del indre spenninger.

Et av de ferskeste uttrykkene for dette er den forunderlige ideen noen i administrasjonen vår (som i mitt hode representerer alt annet enn den pedagogiske kjernevirksomheten) nå tester ut, om å benytte statistiske språkmodeller med chatbot-grensesnitt til å skrive (“utkast til”) begrunnelser for karaktervurderinger av studenters eksamensoppgaver.

Denne pussige idéen, som de nå forsøker å spre til hele sektoren (et sikkert tegn på at man “ligger i front”), er visstnok en respons på en intern undersøkelse der flere vitenskapelig ansatte gir uttrykk for at de syns de bruker unødvendig mye tid på å svare studenter som ønsker å vite hvorfor de fikk den karakteren de fikk.

Det er litt uklart hva problemet her egentlig er. Man kunne tenke seg at underbemanning og for høyt antall studenter på hvert kurs ville gjøre det umulig å følge opp hver enkelt student. Studentene ønsker derfor en eller annen form for tilbakemelding, ikke for å kunne klage, men for å kunne lære. Det er kanskje derfor så mange som får toppkarakterer også etterspør begrunnelse, selv om de ikke har tenkt å klage. Det kunne kanskje ha med noe sånt å gjøre?

Det tror ikke UiA-ledelsen. De har i stedet trukket den innovative slutningen at det å forklare undrende studenter hvorfor man har gitt dem en bestemt karakter, er en av de verste og mest unødvendige “tidstyvene” som plager vitenskapelig ansatte. Og ikke minst, at KI skal bli den store redningen. At automatisering med “tidsbesparelse” som mål alltid fører til at alle ender opp med flere arbeidsoppgaver, er det ingen som nevner. Men noe må de som beholder jobben sin gjøre med all den oppsparte tiden, og det er vel ingen som for alvor tror de skal få bruke den på hva de vil.

Jeg klarer ikke å forstå hvordan man kan tro dette er en god idé, eller at det vil gjøre noe som helst “bedre”. Å veilede studenter som arbeider for å tilegne seg ferdigheter er noe jeg vil kalle en verdig kallelse. Det er sånt som enkelte kan finne på å dedikere hele livet sitt til. Å gjøre det på en god måte krever lang erfaring og høy kompetanse, både faglig og mellommenneskelig. Å gi og motta empatiske, forståelige og faglig velbegrunnede tilbakemeldinger er et av de mest sentrale aspektene ved hele læringsprosessen.

Når administrative ledere vil “effektivisere” denne prosessen ved å fragmentere og automatisere den, så dissosierer de det institusjonen – fra et juridisk og politisk perspektiv – produserer (studiepoeng) fra den pedagogiske kompetansen som kreves av dem som faktisk gjør arbeidet. De ønsker en raskere og billigere vei til det som for dem ser ut som samme resultat, men uten de avanserte ferdighetene (og tiden, og oppmerksomheten, og medmenneskeligheten) som faktisk kreves for å oppnå meningsfulle faglige resultater.

Jeg syns det er flaut og fornedrende når folk i lederposisjon nører opp under en fantasi om at universitetet skal lykkes bedre med kjernevirksomheten ved å kvitte seg med høykompetent arbeidskraft, og erstatte den med maskiner som spyr syntetisk tekst. Pedagogisk er det absurd; yrkesetisk er det forkastelig.

Nå viser det seg at det kanskje også er lovstridig. I en kronikk i Khrono skriver Tarjei Ellingsen Røssvoll om hvordan forvaltningsloven pålegger institusjonen å forklare studenten hvordan man har gjort vurderingen. “Begrunnelsesplikten handler ikke bare om klageadgang”, skriver han, “den handler om at forvaltningen må kunne redegjøre for sine egne vurderinger.” 

“En begrunnelse skrevet av noen — eller noe — annet enn den som fattet vedtaket, oppfyller ikke denne funksjonen. Uansett hvor faglig god den måtte være.”

Forvaltningen skal være transparent. Ikke for å sikre seg juridisk ryggdekning i eventuelle senere rettsaker, men fordi studenten har rett til å få innsikt i hvilke vurderinger – også skjønnsmessige – som ligger til grunn for forvaltningens beslutninger og vedtak.

Det holder derfor ikke, som viserektor for utdanning ved UiA prøver seg på, å si at man kun bruker maskiner for å produsere “utkast” til begrunnelser. Disse utkastene må nødvendigvis være basert på utvetydige regler og kriterier, siden det er det eneste komputeringsmaskiner har å jobbe med, det eneste “språket” de forstår. Hvis det finnes utvetydige kriterier for korrekt og feil - vel, da behøves ingen begrunnelse. Begrunnelser er kun relevante når det er et snev av faglig skjønn involvert i vurderingen. Det er så godt som alltid. Det pedagogiske poenget med karakterbegrunnelser er å gi studenten innsikt i den faglige skjønnsutøvelsen som ligger bak karakteren. Det er en del av veien inn i fagfellesskapet.