Bibliotekartirsdag: Lao Tse

Velkommen til Bibliotekartirsdag!

Dette er Lao Tse. 

Det er det kanskje litt frekt å si, for “lao tse” betyr bare “den gamle”, men det er nå det han blir kalt da. Det er så lenge siden han levde at ingen vet hva han egentlig het. Eller om han levde i det hele tatt. Men la oss si at han gjorde det, og så kan vi se bort fra legendenes påstander om at han var i mors liv i 60 år og ble født med langt hvitt skjegg. Der går grensen. 

Lao Tse, sier legenden, var hovedbibliotekar og arkivar for det keiserlige biblioteket under det østkinesiske Zhou-dynastiet, på 500-tallet før Kristus (selv om de jo brukte en annen tidsregning da, av flere årsaker). Det var under Zhou-dynastiet at det kinesiske skriftsystemet utviklet seg til noe som ligner det moderne. Likevel var det begynnelsen på slutten, skulle det vise seg, og kvaliteten på lederskapet var nok så som så. 

Faktisk irriterte hoffets dumheter Lao Tse så til de grader at han til slutt kastet inn håndkleet og sa opp jobben, gikk ut i ødemarken og ble borte. Det er det man kaller et "statement". En ung mann grep fatt i ham og tryglet ham om å skrive ned visdommen sin før han forlot dem. Det gikk Lao Tse med på. Han satte seg ned og skrev alt på en gang. Én bok. Og så gikk han ut i fjellene og kom aldri tilbake. 

Boken i hånda til den unge mannen som sto igjen hadde tittelen Tao Te Ching. Boken om Veien, betyr det. Den er en anti-intellektuell og anti-autoritær oppfordring til å ikke legge byrder på seg selv ved å spekulere om fortid eller nåtid, men bare være tilfreds i nuet. Det ble en fin og folkelig motvekt til den Konfusianismen som skulle bli den offisielle kinesiske filosofien, der tanken er at gode lover skaper gode borgere (disse var to av hele ni store filosofiske skoler som vokste frem under Zhou-dynastiet). Ro helt ned, sier Tao Te Ching, flere lover betyr flere kriminelle. Det finnes en dyp balanse i universet som vi handler i tråd med hvis vi bare får være i fred. 

I Jan Guillous bøker om den svenske spionen Carl Hamilton, er DG (eller “Den Gamle”) kallenavnet på den pensjonerte sjefen for den militære etteretningstjenesten. DG har forlatt byens kjas og mas, inkludert sine treige og visjonsfattige kolleger i etteretningen, og sitter i sin sørsvenske eplehage og ser på solnedganger. Når Hamilton har vært på oppdrag og drept i nasjonens tjeneste, og sliter med skyldfølelse og depresjoner fordi rollen hans fritar ham fra straffeansvar, og han dessuten aldri hadde lyst til å bli spion, drar han til DG for å snakke ut om det. I bok etter bok hjelper DG Carl å sortere inntrykkene slik at han kan se at virkeligheten faktisk er i balanse likevel, at det ikke er noen grunn til verken bekymring eller endring, og så sender han Carl ut på nye statlige mordoppdrag. Litt sånn er det med Tao Te Ching også. Altså, ikke det med en statsansatt yrkesmorder med slitte nerver og fortvilet samvittighet, men det med at virkeligheten er i balanse så det er best å ikke gruble så mye på. 

Kanskje er Lao Tse og hans dramatiske exit fra arbeidslivet en ekstrem personifisering av følelser mange kan kjenne på når man nærmer seg pensjonsalder og egentlig bare vil rydde pulten og dra bort. Man irriterer seg over ledelsen, kanskje, eller samfunnsutviklingen i det hele tatt, og så får man lyst til å si til de unge at "ro dere ned, dette er ikke noe å hause seg opp over, virkelighetens tektoniske plater flytter seg saktere enn som så". 

Det gjelder ikke DG i Hamilton-bøkene, da. Hans moralske kompass er mer tvilsomt.