Bibliotekartirsdag: Nikolaj Fjodorov

Velkommen til Biblitekartirsdag!

Dette er Nikolaj Fjodorovitsj Fjodorov.

Nikolaj var bibliotekar i Moskva i siste halvdel av 1800-tallet, i Rumyantsev-museet, Moskvas første åpne offentlige bibliotek.  

Han levde det den østortodokse kristne tradisjonen vil kalle et asketisk og fromt liv. Selv eide han ingenting. Han lånte et lite rom over en butikk i byen, og der levde han av te og brødrester han ble gitt fra kjøpmannen. Rommet hadde ett møbel, en trebenk, han sov på med aviser som dyne. Noen venner forsøkte en gang å gi ham en pute, men han gav den videre til noen andre før kvelden kom.  

På lønningsdagen var det lang kø av studenter og andre fattige utenfor biblioteket, fordi Nikolaj pleide å gi bort det meste av lønna si til dem. Han hadde tatt jobben på betingelse av at han fikk minstelønn og garanti om å aldri få lønnspålegg. Hans største frykt var å dø med penger til overs; hadde han småpenger i lomma var målet hans å få gitt det bort i løpet av dagen.  

Også som bibliotekar var han en from type. Han forkastet ideen om copyright (fordi han forkastet konseptet privat eiendom) og nektet å kassere eller ødelegge bøker. Han så et menneske bak hver enkelt bok i biblioteket. De var levende til stede for ham, og han så seg selv som vokter og forvalter av deres stemme og plass i verden. Han kjente hver og én av dem. Faktisk finnes det mange fortellinger om forskere som ba Nikolaj om hjelp til å finne et utvalg bøker, og som opplevde at han også tok med flere bøker han selv anbefalte dem – bøker som ofte viste seg å være nyttigere enn den opprinnelige bestillingen, og som dermed preget flere forskningsprosjekter. 

For sin egen del var han en av disse spekulative mystikerne som baler omkring helt i utkanten av kirkens offisielle teologi, men som snakker som om de representerer hele tradisjonens essens.  

For Nikolaj var Inkarnasjonen kun begynnelsen på visa; målet var å delta i Guds omdannelse av et univers karakterisert av død til et evig-levende kosmos der død og fordervelse var overvunnet. Dette skulle oppnås ved å videreutvikle menneskene, også ved hjelp av teknologien, slik at vi til slutt kunne gi slipp på vår frykt for døden og leve evig – ikke bare på denne planeten, men (igjen, gjennom teknologien) på alle planeter. Han sydde sammen en ideologi som satte hele menneskehetens sosiale, kulturelle, og psykologiske utvikling i denne sammenhengen, ispedd teologiske og filosofiske termer: frelse og udødelighet for absolutt alt og alle.  

Disse tankene var så spennende å lytte til at Nikolais arbeidsplass i biblioteket ofte var omgitt av lokale filosofer og studenter som ønsket å høre hva han hadde tenkt i det siste. Én av dem var Leo Tolstoj, som brukte Nikolaj som eksempel på at det han så som det ideelle kristne liv (fattigdom + ydmykhet) var praktisk gjennomførbart. Fjodor Dostojevski var en annen; det er tydelige spor av Nikolajs tenkning i hans roman Brødrene Karamasov. En tredje ung mann som lot seg inspirere av Nikolajs ideer om menneskets fremtid i verdensrommet var Konstantin Tsiolkovskij.   

Tsiolkovskij hadde vært syk som barn og av den grunn mistet mye skolegang. Men han elsket å lytte til den gamle bibliotekaren. Han skulle senere ta lærerutdannelse, men det han er kjent for er sitt fremsynte pinoérarbeid innen romfart og astronautikk. Han dedikerte rett og slett livet sitt til å arbeide med de tekniske aspektene av Nikolais idé om å flytte mennesker fra jorden og ut i verdensrommet. Han foreslo å benytte hydrogen som drivstoff, og var den første som beskrev teknisk hvordan man kunne bygge en operativ romstasjon der astronauter kunne leve over tid.   

Tsiolkovskij ble æresprofessor ved det sovjetiske flyvåpenets ingeniørakademi, og regnes som en av de viktigste tidlige bidragsyterne til moderne romfart. Hans mest kjente sitat – ”jorden er menneskets vugge, men man kan ikke bli i vuggen for alltid” – er åpenbart tatt fra den gamle læremesteren på biblioteket i Moskva. Men Nikolai brydde seg jo ikke om copyright, så det får vel være greit.  

Rumyantsev-museet skulle senere bli russisk statsbibliotek, og er i dag hjem for en av verdens største samlinger. 

I vår egen tid har et lite knippe svindlere tjent seg søkkrike på å selge korrumperte og imperialistiske versjoner av Nikolais idéer om romfart, versjoner der kun de med aller flest jordiske eiendeler får være med å kolonisere verdensrommet (av en eller annen grunn har de hengt seg opp i Mars), mens fattigfolk som Nikolaj må bli igjen på en døende jordklode som i krampetrekninger pipler ut sine siste oljedråper.