Bibliotekartirsdag: Karl Marx

Denne siste Bibliotekartirsdagen i 2025 skal vi feire de aller viktigste skikkelsene i bibliotekets historie – nemlig brukerne!

Her er den evige studenten Karl Marx.

Karl var opprinnelig fra Tyskland. Som ung voksen publiserte han et lite hefte der han anbefalte arbeidere å organisere seg for å kreve en mer rettferdig fordeling av beslutningsmyndighet og produksjonsmidler. Det heftet ble så populært at han måtte dra i eksil.

Han slo seg ned i London, og ble en entusiastisk bruker av byens offentlige bibliotekstjenester. Han tilbrakte det meste av sin tid i British Museums to lesesaler. Der leste han historiebøker og samtidsfilosofi, og tok gode notater ved siden av.

Karls jevnaldrende venner syntes det var teit at han bare satt på lesesalen hele tiden. Det var viktigere å engasjere seg politisk, mente de. Det skjedde jo så mye spennende rundt omkring i Europa som Karl gikk glipp av. Mange av dem, som den populære og kule Mikhail Bakunin, sluttet å være venner med Karl fordi Karl heller ville lese enn å reise rundt og sloss i europeiske hovedsteder.

Men Karl tok seg god tid i studiene. Etter nesten tjue år på lesesalen hadde han skrevet en hel bok. Den het Das Kapital, og var en historisk og kritisk analyse av samtidens økonomiske system, samt alle samtidens borgerlige analyser av det samme. Han skisserte også hvordan han trodde det kom til å gå med samfunnet i fremtiden.

I mars 1848 gjorde arbeidere og radikale intellektuelle opprør i Paris og opprettet et revolusjonært folkestyre, den såkalte Pariskommunen. På denne tiden skrev Karl til sin venn Friedrich Engels at han var blitt oppriktig bekymret for at revolusjonen skulle seire før han rakk å få utgitt boken sin.

Men europeiske statsledere kom ham til unnsetning. De ustyrlige arbeiderne i Paris skremte dem nok til at de la til side sine innbyrdes uoverensstemmelser: Tyske Otto v. Bismarck løslot og sendte hjem 100.000 franske krigsfanger, slik at den franske hæren fikk styrker nok å sette inn mot egen sivilbefolkning. Mellom 20-30.000 mennesker ble drept i sammenstøtene, og 40.000 ble deponert. Arbeidernes opprør var over for denne gang.

Dermed fikk Karl utgitt boken sin uten at revolusjonen kom i veien for den. Den regnes i dag som et av de mest innflytelsesrike verkene i moderne tid. Hans tidligere venn Mikhail Bakunin, til sammenligning, huskes mest (hvis i det hele tatt) som en brautende bråkebøtte som ikke oppnådde noe som helst. 

Det er noe å tenke på for studenter og andre som er redde for å gå glipp av noe som skjer, eller tror “engasjement” i studietiden vil bære mer frukt enn grundig lesing og gode notater ved siden av.  

PS. Her er forresten et bilde av Karls lånekort:

KI og begrunnelser

Jeg er velsignet med en jobb der jeg har relativt høy grad av autonomi. Jeg føler jeg mestrer flere av oppgavene mine på en tilfredsstillende måte. Og jeg opplever kanskje 70% av disse arbeidsoppgavene som meningsfulle og i harmoni med en slags høyere hensikt. Jeg har også flere vennlige og dyktige kolleger, i samme avdeling, på tvers av organisasjonen, og ved andre tilsvarende institusjoner.

Samtidig eksisterer denne trivelige jobben innenfor en institusjon og en sektor som ofte direkte motarbeider det som gjør arbeidet meningsfullt for meg. På irritable dager føler jeg vi er okkupert av en fiendtlig ideologi som prøver å ødelegge alt som gjør livet verdt å være med på. På gode dager tenker jeg det kommer av at universitetet forsøker å holde både juridiske, økonomiske, politiske og pedagogiske beveggrunner like relevante overalt hele tiden. Andre institusjoner kan ofte vektlegge å være styrt av markedets konkurranse, eller offentlige pålegg, eller idealistiske motiver. Universitetet er konkurranseutsatt statsforvaltning med idealistiske kjerneoppgaver. Fremad i alle retninger! Klart det blir en del indre spenninger.

Et av de ferskeste uttrykkene for dette er den forunderlige ideen noen i administrasjonen vår (som i mitt hode representerer alt annet enn den pedagogiske kjernevirksomheten) nå tester ut, om å benytte statistiske språkmodeller med chatbot-grensesnitt til å skrive (“utkast til”) begrunnelser for karaktervurderinger av studenters eksamensoppgaver.

Denne pussige idéen, som de nå forsøker å spre til hele sektoren (et sikkert tegn på at man “ligger i front”), er visstnok en respons på en intern undersøkelse der flere vitenskapelig ansatte gir uttrykk for at de syns de bruker unødvendig mye tid på å svare studenter som ønsker å vite hvorfor de fikk den karakteren de fikk.

Det er litt uklart hva problemet her egentlig er. Man kunne tenke seg at underbemanning og for høyt antall studenter på hvert kurs ville gjøre det umulig å følge opp hver enkelt student. Studentene ønsker derfor en eller annen form for tilbakemelding, ikke for å kunne klage, men for å kunne lære. Det er kanskje derfor så mange som får toppkarakterer også etterspør begrunnelse, selv om de ikke har tenkt å klage. Det kunne kanskje ha med noe sånt å gjøre?

Det tror ikke UiA-ledelsen. De har i stedet trukket den innovative slutningen at det å forklare undrende studenter hvorfor man har gitt dem en bestemt karakter, er en av de verste og mest unødvendige “tidstyvene” som plager vitenskapelig ansatte. Og ikke minst, at KI skal bli den store redningen. At automatisering med “tidsbesparelse” som mål alltid fører til at alle ender opp med flere arbeidsoppgaver, er det ingen som nevner. Men noe må de som beholder jobben sin gjøre med all den oppsparte tiden, og det er vel ingen som for alvor tror de skal få bruke den på hva de vil.

Jeg klarer ikke å forstå hvordan man kan tro dette er en god idé, eller at det vil gjøre noe som helst “bedre”. Å veilede studenter som arbeider for å tilegne seg ferdigheter er noe jeg vil kalle en verdig kallelse. Det er sånt som enkelte kan finne på å dedikere hele livet sitt til. Å gjøre det på en god måte krever lang erfaring og høy kompetanse, både faglig og mellommenneskelig. Å gi og motta empatiske, forståelige og faglig velbegrunnede tilbakemeldinger er et av de mest sentrale aspektene ved hele læringsprosessen.

Når administrative ledere vil “effektivisere” denne prosessen ved å fragmentere og automatisere den, så dissosierer de det institusjonen – fra et juridisk og politisk perspektiv – produserer (studiepoeng) fra den pedagogiske kompetansen som kreves av dem som faktisk gjør arbeidet. De ønsker en raskere og billigere vei til det som for dem ser ut som samme resultat, men uten de avanserte ferdighetene (og tiden, og oppmerksomheten, og medmenneskeligheten) som faktisk kreves for å oppnå meningsfulle faglige resultater.

Jeg syns det er flaut og fornedrende når folk i lederposisjon nører opp under en fantasi om at universitetet skal lykkes bedre med kjernevirksomheten ved å kvitte seg med høykompetent arbeidskraft, og erstatte den med maskiner som spyr syntetisk tekst. Pedagogisk er det absurd; yrkesetisk er det forkastelig.

Nå viser det seg at det kanskje også er lovstridig. I en kronikk i Khrono skriver Tarjei Ellingsen Røssvoll om hvordan forvaltningsloven pålegger institusjonen å forklare studenten hvordan man har gjort vurderingen. “Begrunnelsesplikten handler ikke bare om klageadgang”, skriver han, “den handler om at forvaltningen må kunne redegjøre for sine egne vurderinger.” 

“En begrunnelse skrevet av noen — eller noe — annet enn den som fattet vedtaket, oppfyller ikke denne funksjonen. Uansett hvor faglig god den måtte være.”

Forvaltningen skal være transparent. Ikke for å sikre seg juridisk ryggdekning i eventuelle senere rettsaker, men fordi studenten har rett til å få innsikt i hvilke vurderinger – også skjønnsmessige – som ligger til grunn for forvaltningens beslutninger og vedtak.

Det holder derfor ikke, som viserektor for utdanning ved UiA prøver seg på, å si at man kun bruker maskiner for å produsere “utkast” til begrunnelser. Disse utkastene må nødvendigvis være basert på utvetydige regler og kriterier, siden det er det eneste komputeringsmaskiner har å jobbe med, det eneste “språket” de forstår. Hvis det finnes utvetydige kriterier for korrekt og feil - vel, da behøves ingen begrunnelse. Begrunnelser er kun relevante når det er et snev av faglig skjønn involvert i vurderingen. Det er så godt som alltid. Det pedagogiske poenget med karakterbegrunnelser er å gi studenten innsikt i den faglige skjønnsutøvelsen som ligger bak karakteren. Det er en del av veien inn i fagfellesskapet.

Bibliotekartirsdag: Andre Norton

Velkommen til Bibliotekartirsdag!

Dette er Andre Norton.

Hun het ikke alltid det. Hun het opprinnelig Alice Mary Norton. Men hvis man skulle publisere i de fremvoksende science fiction- og fantasy-sjangrene der publikummet var gutter som ellers kanskje ikke ville lese så mye, så var det best å ha et mannsnavn.  

Hun ble født i 1912, og skrev sin første roman på high school. Da hun var ferdig med studiene i 1930 ville hun gjerne bli lærer, men økonomiske nedgangstider satte en stopper for det, og hun fikk i stedet jobb som bibliotekar. Det forble hun i 18 år, blant annet i barnebokseksjonen i Nottingham, Cleveland. Fra 1940-41 var hun spesialbibliotekar i Library of Congress.  

Underveis skrev hun romaner for ungdom og unge i ulike fantasy- og science fiction-sjangere. I 1958 bestemte hun seg for å leve av skrivingen. Da hadde hun allerede 21 bøker og et hundretalls noveller på samvittigheten. Hun skrev sammenhengende i 70 år, publiserte over 300 små og store verk, og har hatt en uforlignelig påvirkning på generasjoner av lesere og forfattere i fantasy-sjangerne. 

Norton var konstituerende – og i begynnelsen eneste kvinnelige – medlem i Swordsmen and Sorcerers’ Guild of America (SAGA) som ble stiftet i 1960. I 1974 inviterte Gary Gygax, kjent som “rollespillets far”, Norton til å bli med på en runde Dungeons and Dragons (et spill han hadde funnet på) i fantasiverdenen Greyhawk. Etter dette skrev Norton en roman der en gruppe reiser fra vår verden og til nettopp Greyhawk. 

I de fleste av tekstene hennes er et gjennomgangstema den selvstendige protagonisten som forflytter seg litt under radaren, speider, spionerer og driver ulike former for geriljavirksomhet. Vedkommende er ofte ung, ressurssterk og uavhengig, og blir kastet inn i situasjoner der disse karaktertrekkene kommer til syne, eller må læres litt brennkvikt. De vinner til slutt.  

“Men det høres ut som alle fantasy-noveller skrevet etter 1960”, tenker noen kanskje. Ja, nettopp. Hun skapte en sjanger. 

Mot slutten av livet flyttet hun til Murfreesboro, Tennessee, der hun etablerte High Hallack Genre Writer’s Research and Reference Library. Denne stiftelsen var spesielt tilrettelagt for forfattere og forskere innen populære sjangere som science fiction, fantasy, western, romantikk, goth, og skrekk. Det inneholdt over 10.000 tekster, hovedsakelig bøker, men også videoer og andre medieformater. Det hadde tre gjesterom der besøkende forskere kunne bo. Det åpnet i 1999 og stengte i 2004, etter at Nortons helse ble svært dårlig. Samlingen ble solgt i løpet av de siste månedene.

I 1984 opprettet Science Fiction and Fantasy Writers of America en Andre Norton Award som deles ut hvert år til et fremragende verk innen fantasy eller science fiction for unge voksne. 

Bibliotekartirsdag: Athenodorus Cordylion

Velkommen til Biblitekartirsdag!

Dette er Cato den Yngre 

Mot slutten av 100-tallet fikk han besøk av Athenodorus Cordylion, som ønsket å tilbringe sine siste år med sin gamle venn i Roma. Athenodorus hadde nettopp pensjonert seg fra jobben som hovedbibliotekar i Pergamon, nær dagens Bergama vest i Tyrkia.  Det finnes ingen byste av ham, så da ble det et bilde av hans gode venn Cato i stedet. Hvorfor Athenodorus ikke fikk noen byste skal vi komme tilbake til.

Pergamon var en viktig kulturelt senter i Romerriket. Byens teater kunne huse nesten ti tusen mennesker per forestilling.  Biblioteket kunne konkurrere med det sagnomsuste i Alexandria i samme periode. Ingen vet hvor mange dokumenter som var samlet der, siden ingen fullstendig katalog eksisterer, men Plutark skriver det var over 200.000. Rundt hele bygningen var det en glipe på 30 cm mellom bokhyllene og veggene for å sikre luftsirkulasjon, og midt i den største lesesalen sto en 3 meter høy statue av Athene, gudinnen for visdom, håndverk og krig.  

Pergamon var også et religiøst senter. Intet mindre enn tre templer var dedikert keiseren, et til Athene, et til Dionysius, og et – med et digert alter – var forbeholdt Zevs. Slangeguden Aspleios hadde også et tempel som mest kunne ligne noe tatt ut av Game of Thrones, der pasienter kom inn gjennom underjordiske ganger for å bli bedøvet med slangegift slik at guden selv kunne diagnostisere dem i drømme. Forfatteren av den nytestamentlige Åpenbaringsboken, skrevet omtrent på samme tid, kaller Pergamon “byen der Satan har sin trone”. Jeg ville kanskje ikke brukt akkurat de ordene, men jeg forstår hva han mener, som det heter.  Noen og enhver kan føle seg litt utilpass når det blir for mye mangfold.

I denne velkrydrede religiøse og kulturelle lapskausen hadde Athenodorus hatt hele sin karriere, som leder for byens bibliotek. Men nå var han tvangspensjonert. Derfor altså reisen til Roma og sin venn Cato. Det hang sammen med at de to vennene begge var nidkjære tilhengere av stoisismen. Cato var kjent for sin stahet og stoiske prinsippfasthet, blant annet i en berømt strid med selveste Cæsar. På en måte var det kanskje lignende egenskaper, særlig når det gjaldt samlingsutvikling, som gjorde at Athenodorus til slutt mistet jobben. 

Det som er best kjent om Athenodorus’ virksomhet som hovedbibliotekar er nemlig at han hadde det med å gå løs på samlingen i smug, og rive ut tekstpassasjer han mente brøt med læren til den stoiske skolen. Et bibliotek uten mulighet for læremessige feilskjær eller omveier – en klarere stoisk orden i det woke-ideologiske mangfolds-kaoset, som Jordan Peterson kanskje kunne beskrevet det – var vel målet hans.  

Til slutt ble han oppdaget, og da bar det på hodet ut.  

Bibliotekartirsdag: Ashurbanipal

Velkommen til Bibliotekartirsdag!

Dette er Ashurbanipal.

Han var den siste kongen (fra 668-627 f.Kr.) i det nyassyriske riket (i dag er jo både det “gamle” og det “nye” assyriske riket for gamle å regne, men det “nye” var nytt da det var nytt, for å si det sånn). Det nyassyriske riket var på dette tidspunktet verdens mektigste imperium, og mange av de omkringliggende folkene var livredde for dem. Flere av de hebraiske gammeltestamentlige profetene, for eksempel, nevner Assyria spesielt som noe skumle greier Gud bruker for å straffe små utvalgte folkeslag som glemmer hvordan man holder skikkelig gudstjeneste.  

Fra søndagsskolen husker vi også fortellingen om profeten Jona, som etter noen døgn i magen til en stor fisk føyet seg etter Guds befaling om å dra til assyrernes hovedstad Ninive – på den tiden verdens største by – og fortelle dem at hebreernes Gud var misfornøyd med dem. Et lite subtilt tilleggsbudskap om at han også var assyrernes rettmessige Gud, der altså.

Ashurbanipal hadde hovedsete i nettopp Ninive (et drøyt hundre år etter Jonas angivelige besøk), og her anla han sitt berømte bibliotek i nærheten av Mosul i vår tids Irak. Kongen var en ivrig leser og samler, og sendte skriftlærde til alle kroker av imperiet for å finne gamle tekster, og få dem oversatt og lagret der. Tekstene ble risset inn i leirtavler. Da Ninive falt i 612 f.Kr., brant også kongens palass (se for øvrig Jonas senere profetkollega Nahum for poetiske beskrivelser av denne Guds straffedom). Varmen fra brannen bidro til at leirtavlene ble godt bevart for ettertiden.

Det er fra utgravningene av disse bygningskompleksene vi har bevarte versjoner av antikk litteratur som eposet om Gilgamesj, de babylonske skapelsesberetningene Enuma Elis, og mytene om det første mennesket Anapa. Man har også funnet tabeller brukt i oversettelse, med for eksempel babylonske tegn på den ene siden og assyriske på den andre, som skriftlærde har brukt når de har lest tekster på andre språk. Det indikerer utveksling av kunnskap mellom store og avanserte sivilisasjoner vi ellers har svært få levninger etter.  

Av de levningene vi har, har mange endt opp i British Museum, som ble opprettet av et enda nyere imperium enn det nyassyriske. Plyndring, vil noen si. Joda, men samtidig var det allerede plyndret av Ashurbanipal selv, så da er det kanskje ikke så galt. Hvem vet.  Fra et kulturhistorisk perspektiv var den i alle fall skikkelig hell i uhell, den der biblioteksbrannen.

Ikke en gang profetene hadde sett for seg akkurat dét.

Skjønnsløs EDB

Bilde av en eldre Jon Bing foran hyller med gamle bøker i.

I 1984 gav (senere) professor i rettsinformatikk Jon Bing ut essaysamlingen Boken er død! Leve boken!. Her beskrev han en fremtid der EDB - elektronisk databehandling - gjennomsyrer samfunnet på godt og vondt. Fordi han var Jon Bing, mest på godt. Velferdsstaten krever store mengder maskinell komputering for å kunne opprettholdes, skrev han. Bare å forberede seg på en annerledes verden!

Men ett problem kommer man ikke utenom, skriver han: all komputering krever regneregler og forhåndsbestemte kategorier der data kan registreres utvetydig. Det betyr at et system gjennomsyret av elektronisk databehandling vil gi mindre rom for skjønnsvurderinger. Skjønnsvurderinger er beslutninger delvis basert på momenter som IKKE allerede er registrert i systemet. Avgjørelser om situasjoner som ikke fanges opp av nettet de eksisterende reglene danner. Å utvise skjønn er å gi plass til unntakene, og å finne løsninger som ikke allerede er gitt i de eksisterende rammebetingelsene.

Noen jurister, skriver Bing (han var selv jurist, og skrev fra det fagfeltet, men det gjelder mange flere enn jurister), tror at hvis reglene bare blir avanserte og detajlerte nok, hvis nettet reglene danner bare blir finmasket nok, så vil det kunne kompensere for skjønnsvurderingene. Kanskje til og med replikere ekte skjønnsvurderinger i en slags maskinell form. Det blir ikke behov for slikt lenger.

Bing forklarer hvorfor dette er umulig. Han, som ellers ikke manglet vyer om fremtidens elektroniske databehandling, lot seg ikke lede ut på glattisen. Skjønnsvurderinger er per definisjon vurderinger som gjøres utenfor de gjeldende reglene. Det gjelder uansett hvor finmasket regelnettet måtte være. Maskinell komputering kan derfor per definisjon ikke utvise eller en gang etterligne det man gjør når man utøver skjønn.

Jon Bing visste godt om fagfeltene som arbeidet med såkalt “kunstig intelligens”. Han var begeistret for det. Fremtiden han beskrev i essaysamlingen fra 1984 – en da nesten science-fiction-aktig fremtid der elektronisk post ble sendt til andre siden av planeten på bare noen få minutter, der man kunne få informasjon opp på skjermen om hva som helst ved hjelp av noen tastetrykk, eller der et hvert saksbehandlerkontor har en egen datamaskin – ble virkelighet lenge før de fleste skulle trodd.

Samtidig visste han at det vi kaller kunstig intelligens fremdeles bare er maskinell komputering. Det er og blir elektronisk databehandling. Maskinene vi har i dag er mye mer avanserte enn maskinene Jon Bing kjente til i 1984, så klart. Men de komputerer fremdeles. De går på strøm. De består av transistorer. De utfører prosedyrer basert på sett med (superkomplekse, for all del, men dog:) regneregler.

Og uansett hvor store mengder "gode" data man har, uansett hvor stor prosesseringskraft, uansett hvor kompliserte regneregler, uansett hvor mye skjult moderering utnyttede mennesker gjør i et land langt borte – maskinell-komputerings-KI vil aldri kunne utvise skjønn. Det er utelukket i utgangspunktet.

I en utdanningskontekst, som er den jeg kjenner best, styrer vi mot mindre rom for skjønnsutøvelse i utforming av undervisningsopplegg, i tilrettelegging, i kommunikasjon, i vurderingsformer, i pedagogiske tilbakemeldinger, i karaktervurderinger, i hypotesedannelse, i forskningsfinansiering, og så videre.

På en måte er det dette KI-hypen styrer oss mot, i alle sektorer: mindre rom for å utvise skjønn - mindre rom, ikke mindre behov.

Bibliotekartirsdag: Kallimakhos

Velkommen til Bibliotekartirsdag!

Dette er Kallimakhos.  

Han ble født rundt 310 f.Kr. i en velstående gresk-libysk familie i Kyrene, og fikk sin utdannelse i Athen. Dro deretter til Alexandria og ble bibliotekar i det berømte biblioteket til Ptolemaios-dynastiet. Kallimakhos fikk en ganske omfattende oppgave i sin nye stilling: Han skulle skrive en annotert bibliografi over alle verkene i hele biblioteket.  

Ingen hadde noen gang gjort noe sånt før, så Kallimakhos måtte finne opp et system selv. Da han var ferdig overleverte han til kollegene sine en 120-binds katalog (“Pinakes” heter den, det betyr noe sånt som “tabell”, tror jeg) over alle bøkene i biblioteket. Her kunne bibliotekarene finne ut om biblioteket inneholdt et bestemt verk av en bestemt forfatter, hvordan verket var kategorisert, og hvor i bygget man kunne finne det. Det inneholdt også en kort biografi om hver forfatter, med liste over deres utgivelser.  Denne katalogen er den første kjente av sitt slag. Den er ikke bevart, dessverre. Likesom fisken som glapp er det mulig den har blitt større med tiden, men det vet altså ingen med sikkerhet.

Kallimakhos skrev også sine egne tekster. Sammen med Homer er han den mest siterte greske poeten i senere antikke kilder. Noen har hevdet at han er opphavsmann til over 800 verker (der Pinakes regnes som ett). Det kan høres mye ut, men det hører med til historien at han var en ivrig forkjemper for svært korte tekster fremfor de lange eposene som allerede da begynte å bli litt gammeldagse. Og hvis et lite dikt eller epigram skal regnes som et “verk” på linje med Pinakes, så fyker publiseringstallene oppover relativt kjapt – det vet alle akademikere som registrerer hvert minste avisinnlegg og såkalte “medforfatterskap” i Nasjonalt vitenarkiv, når tellekantsystemets årlige oppgjørstime kommer i desember.

Bibliotekartirsdag: Fatima al Fihri

Velkommen til Bibliotekartirsdag!

Dette er Fatima al Fihri.

Fatima kom fra en tunisisk handelsfamilie som slo seg ned i dagens Marokko på begynnelsen av 800-tallet. Da både faren og mannen hennes døde bestemte hun og søsteren Maryam seg for å bruke hele arven på å bygge en utdanningsinstitusjon.

Men ting måtte gjøres i riktig rekkefølge for å trekke potensielle studenter. Fatima begynte med å bygge en moské, Al Qayrawan-moskéen, i år 859. Denne fylte hun med koraner og hadithsamlinger. Dette begynte å trekke folk som var interessert i å lære om arabisk kunst, musikk og språk. Takknemlige sultaner begynte å gi pengegaver til Fatimas prosjekt for å opprettholde strømmen av besøkende. 

Mengden litteratur økte stadig, og Fatima gikk i gang med å bygge Al Qarawiyyin biblioteket. Det er fremdeles i drift, og huser flere tusen gamle manuskripter og bøker, deriblant koraner fra 800-tallet, hadithsamlinger fra 700-tallet, og en original versjon av boken Al-Uqaddimah av filosofen og vitenskapsmannen Ibn Khaldun fra 1396. 

Fatima gav seg ikke med dét. Hun etablerte også Al Qarawiyyin universitetet, der studenter ned til 13 år ble innrullert. Med pensum i politikk, filosofi, juss, retorikk, medisin, astronomi, kjemi, historie, geografi, musikk, logikk og naturvitenskap ble det fort et sentrum for samtidens diskusjoner. Den jødiske filosofen Maimonides fikk sin utdannelse der, likeså nevnte Ibn Khaldun. Den franske matematikeren og filosofen Gerbert av Aurillac var også student der. Han ble senere pave, under navnet Sylvester II (946-1003) og har fått æren for å ha innført indiske/arabiske tall og tallplassystemet (med nuller og sånt) i Europa.  

Al Qarawiyyin anses i dag som verdens eldste akkrediterte universitet som fremdeles er i drift. Lignende universiteter ble ikke etablert i Europa før på 1200-tallet. De fantes imidlertid over hele den arabiske verden helt frem til europeerne begynte å kolonisere områdene på 17- og 1800-tallet og skrev i sine egne historiebøker at araberne ikke hadde så mye å bidra med i sivilisasjonen, og egentlig hadde godt av sivilisert europeisk inngripen. Godt ingen tror på sånt lenger.  

Bibliotekartirsdag: Erastothenes

Velkommen til Bibliotekartirsdag!

Dette er Erastothenes.

Erastothenes ble født i Kyrene i dagens Libya i år 276 f. Kr.. Da han var førti år tilbød keiser Ptolemaios ham jobben som hovedbibliotekar ved biblioteket i Alexandria. Her må han ha hatt mye tid til egen forskning, for han gjorde seg bemerket på en rekke fagfelt, inkludert felt som ikke fantes før han etablerte dem. 

 

I bibliotekets samling leste han en gang om byen Syene, som lå lenger sør, at det hendte noe merkelig der midt på dagen hvert sommersolverv. Skyggene ble kortere og kortere helt til de ble helt borte for en stund, og brønner som ellers i året lå i skyggen, hadde solskinn rett ned i seg. At dette skjedde i Syene og ikke i Alexandria var allment kjent, men Erastothenes så muligheten for et lite forskningsprosjekt: kunne dette bidra til å kalkulere jordens omkrets?  

Han må ha fått tilslag på søknaden om forskningsmidler, for ved neste sommersolverv målte han skyggen av en obelisk han kjente høyden på i Alexandria, samtidig som en tilsvarende i Syene ikke hadde noen skygge. Fordi han visste hvor langt det var mellom byene (noen mener han leide en fyr til å skritte opp disse ca. 800 kilometerne) kunne han regne ut at jordens omkrets var omtrent 50 ganger så langt som dette. 

Han bommet litt, men ikke mer enn at dersom fyren han leide til å spasere hadde truffet bedre med et par kilometer, så ville det stått seg (det var sikkert ikke en innleid fyr som gikk, altså, disse egyptiske landområdene rundt Nilen ble uansett målt opp på årlig basis for å finne eiendomsgrenser som var visket ut av flom). Ikke før i moderne tid har det blitt gjort mer treffsikre målinger av jordens omkrets. 

Erastothenes tegnet også et verdenskart, basert på handelsreisendes beskrivelser, og lagde et rutenett som kunne brukes i navigasjon på havet. Han samlet informasjon om vulkaner, havstrømmer, og andre fysiske naturfenomener i ulike deler av verden, og skapte på en måte geografi som fagfelt (selv om andre jo hadde tegnet kart lenge før ham). Også utviklet han en metode for å finne primtall. Bare dét burde jo være nok. 

Erastothenes’ kallenavn i samtiden var “Beta”, fordi de mente han aldri vant i noe, men alltid bare var nest best. Ingen kunne si hvem som var bedre, men kallenavnet satt som spikret. Verden er ikke rettferdig. 

Bibliotekartirsdag: Nadezhda K. Krupskaya

Velkommen til Bibliotekartirsdag!

Dette er Nadezhda K. Krupskaya. 

Som datter av en offiser i hæren til den russiske tsaren ble Nadezhda først oppdratt i et velstående hjem, men da familien gikk konkurs og ble fattige utviklet hun en sterk interesse for marxisme. Hun tok arbeid for en fabrikkeier som organiserte kveldsundervisning for arbeiderne sine. Offisielt underviste hun lesing, skriving og regning. Uoffisielt foret hun de som var klare for det med revolusjonær litteratur som marxistene oppbevarte i hemmelige biblioteker. 

I en av de mange hemmelige lesesirklene og diskusjonsgruppene hun var med i møtte hun Vladimir Ilyich Ulyanov, bedre kjent for ettertiden som Lenin. Ikke lenger etter dette møtet ble Vladimir sendt i eksil i Sibir, og den eneste måten hun kunne følge med ham dit var å gifte seg med ham. Som dedikert kamerat i bevegelsen gjorde hun selvsagt det. Året var 1898.  

Da det treårige eksilet var overstått dro paret til Geneve for å publisere revolusjonære tidsskrifter. De endte med å flytte mye rundt i Europa. Lenins venner var litt uenige om hvordan revolusjonen best kunne gjennomføres. Lenin ønsket å være effektiv i revolusjoneringen. Han ville ha en liten gruppe profesjonelle revolusjonære med et stort bakland av sympatisører utenfor partiet, andre ville ha en kjempestor samling med aktivister. Nadezhda var egentlig ikke enig med sin ektemann i at det bare var å kjøre i gang med revolusjonen så fort som mulig, men da de satt i Geneve og hørte om at tsaren ble styrtet våren 1917, lot hun være å gjøre noe nummer av den betenkeligheten. Høsten samme år tok Lenin og bolsjevikene kontroll over Russland. Nadezhda benyttet anledningen til å presse de nye russiske myndighetene til å anerkjenne den internasjonale kvinnedagen.  

Nadezhda ble statssekretær i det nye utdanningsdepartementet, med ansvar for voksenopplæring. Fra denne posisjonen organiserte hun en kraftig oppgradering av sovjetenes bibliotekssystem. Hun satte i gang storstilte undersøkelser av bibliotekenes tilstand, oppfordret til samarbeid på tvers av institusjoner, og til å åpne bibliotekene for publikum så alle kunne benytte seg fritt av dem. Hun kjempet for å etablere formelle bibliotekarutdanninger, og ønsket at bibliotekarene skulle være tilretteleggere for en verdensomspennende revolusjon – en revolusjon som var avhengig av at arbeiderne kunne lese og skrive.  

Fra 1929 til sin død i 1939 var hun viseminister for utdanning og hadde stor innflytelse på hele det sovjetiske utdanningssystemet. Mellom 1970-1992 sponset russiske myndigheter en internasjonal pris, UNESCO Nadezhda K. Krupskaya literacy prize, som ble utdelt til personer og organisasjoner som hadde arbeidet for voksenopplæring i leseferdigheter.  Asken hennes ligger ved siden av Lenins mausoleum i Moskva.