Bibliotekartirsdag: Erastothenes

Velkommen til Bibliotekartirsdag!

Dette er Erastothenes.

Erastothenes ble født i Kyrene i dagens Libya i år 276 f. Kr.. Da han var førti år tilbød keiser Ptolemaios ham jobben som hovedbibliotekar ved biblioteket i Alexandria. Her må han ha hatt mye tid til egen forskning, for han gjorde seg bemerket på en rekke fagfelt, inkludert felt som ikke fantes før han etablerte dem. 

 

I bibliotekets samling leste han en gang om byen Syene, som lå lenger sør, at det hendte noe merkelig der midt på dagen hvert sommersolverv. Skyggene ble kortere og kortere helt til de ble helt borte for en stund, og brønner som ellers i året lå i skyggen, hadde solskinn rett ned i seg. At dette skjedde i Syene og ikke i Alexandria var allment kjent, men Erastothenes så muligheten for et lite forskningsprosjekt: kunne dette bidra til å kalkulere jordens omkrets?  

Han må ha fått tilslag på søknaden om forskningsmidler, for ved neste sommersolverv målte han skyggen av en obelisk han kjente høyden på i Alexandria, samtidig som en tilsvarende i Syene ikke hadde noen skygge. Fordi han visste hvor langt det var mellom byene (noen mener han leide en fyr til å skritte opp disse ca. 800 kilometerne) kunne han regne ut at jordens omkrets var omtrent 50 ganger så langt som dette. 

Han bommet litt, men ikke mer enn at dersom fyren han leide til å spasere hadde truffet bedre med et par kilometer, så ville det stått seg (det var sikkert ikke en innleid fyr som gikk, altså, disse egyptiske landområdene rundt Nilen ble uansett målt opp på årlig basis for å finne eiendomsgrenser som var visket ut av flom). Ikke før i moderne tid har det blitt gjort mer treffsikre målinger av jordens omkrets. 

Erastothenes tegnet også et verdenskart, basert på handelsreisendes beskrivelser, og lagde et rutenett som kunne brukes i navigasjon på havet. Han samlet informasjon om vulkaner, havstrømmer, og andre fysiske naturfenomener i ulike deler av verden, og skapte på en måte geografi som fagfelt (selv om andre jo hadde tegnet kart lenge før ham). Også utviklet han en metode for å finne primtall. Bare dét burde jo være nok. 

Erastothenes’ kallenavn i samtiden var “Beta”, fordi de mente han aldri vant i noe, men alltid bare var nest best. Ingen kunne si hvem som var bedre, men kallenavnet satt som spikret. Verden er ikke rettferdig. 

Bibliotekartirsdag: Nadezhda K. Krupskaya

Velkommen til Bibliotekartirsdag!

Dette er Nadezhda K. Krupskaya. 

Som datter av en offiser i hæren til den russiske tsaren ble Nadezhda først oppdratt i et velstående hjem, men da familien gikk konkurs og ble fattige utviklet hun en sterk interesse for marxisme. Hun tok arbeid for en fabrikkeier som organiserte kveldsundervisning for arbeiderne sine. Offisielt underviste hun lesing, skriving og regning. Uoffisielt foret hun de som var klare for det med revolusjonær litteratur som marxistene oppbevarte i hemmelige biblioteker. 

I en av de mange hemmelige lesesirklene og diskusjonsgruppene hun var med i møtte hun Vladimir Ilyich Ulyanov, bedre kjent for ettertiden som Lenin. Ikke lenger etter dette møtet ble Vladimir sendt i eksil i Sibir, og den eneste måten hun kunne følge med ham dit var å gifte seg med ham. Som dedikert kamerat i bevegelsen gjorde hun selvsagt det. Året var 1898.  

Da det treårige eksilet var overstått dro paret til Geneve for å publisere revolusjonære tidsskrifter. De endte med å flytte mye rundt i Europa. Lenins venner var litt uenige om hvordan revolusjonen best kunne gjennomføres. Lenin ønsket å være effektiv i revolusjoneringen. Han ville ha en liten gruppe profesjonelle revolusjonære med et stort bakland av sympatisører utenfor partiet, andre ville ha en kjempestor samling med aktivister. Nadezhda var egentlig ikke enig med sin ektemann i at det bare var å kjøre i gang med revolusjonen så fort som mulig, men da de satt i Geneve og hørte om at tsaren ble styrtet våren 1917, lot hun være å gjøre noe nummer av den betenkeligheten. Høsten samme år tok Lenin og bolsjevikene kontroll over Russland. Nadezhda benyttet anledningen til å presse de nye russiske myndighetene til å anerkjenne den internasjonale kvinnedagen.  

Nadezhda ble statssekretær i det nye utdanningsdepartementet, med ansvar for voksenopplæring. Fra denne posisjonen organiserte hun en kraftig oppgradering av sovjetenes bibliotekssystem. Hun satte i gang storstilte undersøkelser av bibliotekenes tilstand, oppfordret til samarbeid på tvers av institusjoner, og til å åpne bibliotekene for publikum så alle kunne benytte seg fritt av dem. Hun kjempet for å etablere formelle bibliotekarutdanninger, og ønsket at bibliotekarene skulle være tilretteleggere for en verdensomspennende revolusjon – en revolusjon som var avhengig av at arbeiderne kunne lese og skrive.  

Fra 1929 til sin død i 1939 var hun viseminister for utdanning og hadde stor innflytelse på hele det sovjetiske utdanningssystemet. Mellom 1970-1992 sponset russiske myndigheter en internasjonal pris, UNESCO Nadezhda K. Krupskaya literacy prize, som ble utdelt til personer og organisasjoner som hadde arbeidet for voksenopplæring i leseferdigheter.  Asken hennes ligger ved siden av Lenins mausoleum i Moskva. 

20 antikke skrivetips

Markus Fabius Quintillian

Antikkens retorikere var jurister eller politikere. Oppgaven deres var å overbevise en dommer eller et annet konkret publikum om hvordan de burde forstå og respondere på ulike problemstillinger.

Mange av rådene de gav sine studenter er like nyttige for moderne studenter. Deres innsikt i skriveprosessen, og forståelse av forholdet mellom avsender, mottaker, intensjon og tekst, er fremdeles gull verdt for alle som arbeider med å overbevise andre - inkludert alle studenter som skal øve på å skrive såkalt akademiske tekster.

Her er noen av de siste 2000 års beste skrivetips, litt omskrevet for å tilpasses et moderne publikum:

TIPS I

Øver du på å skrive fort vil du ikke lære å skrive godt; men øver du på å skrive godt vil du lære å skrive fort.

Ny forskning bekrefter det de gamle retorikerne påsto: Mental og kroppslig ferdighetsutvikling er nært knyttet sammen. Et generelt råd, enten det gjelder kroppslige bevegelser eller intellektuelle anstrengelser, er: vær oppmerksom på hva du gjør, og ta det sakte.

TIPS II

Tenk alltid på tekstens målgruppe og effekten du vil teksten skal ha på dem. Se dem for deg mens du skriver.

En akademisk tekst kjennetegnes av to ting: den tenkte målgruppen og hva teksten er ment å gjøre. Ikke heng deg opp i formelle kriterier for hvordan kildehenvisninger bør brukes, hvilke begreper som er riktige, eller hvordan teksten skal struktureres for å bli “korrekt”. Disse formalitetene vil falle på plass jo bedre vi forstår hvem leserne er, og hva vi prøver oppnå med teksten.

TIPS III

Les tekster av mange ulike forfattere. Legg merke til hva de gjør som er bra. Etterlign det beste fra hver av dem.

Ikke les kun for å få informasjon om emnet du skriver om. Gjør det også for å finne ut hvem de andre i fagmiljøet ditt er, hva som står på spill i diskusjonen deres og hvordan de forsøker å overbevise hverandre. Teksten din er ment å være et innspill i den diskusjonen. Lær av hvordan de snakker sammen. Våg å tenke nytt om dét også. Oppsøk og lær av de som uttrykker seg litt annerledes enn de fleste.

TIPS IV

Aksepter at det å håndtere distraksjoner er en ferdighet som må øves på.

Noen distraksjoner er åpenbare, som sosiale medier eller nyhetsoppdateringer. Andre er mer subtile, som en plutselig trang til å gjøre husarbeid eller kontakte en gammel venn. Og så finnes det en forførerisk type distraksjoner som ser ut til å være relevante for det vi arbeider med, men som ikke er det vi bestemte oss for å gjøre i denne arbeidsøkta. Aksepter at du vil bli distrahert. Skriv alle distraksjonene ned på et ark etterhvert som de kommer, og ta hånd om dem på et senere tidspunkt hvis de fremdeles er like fristende da.

TIPS V

Ingen kan gjøre flere oppgaver på en gang. La arbeid være arbeid, og hvile være hvile.

Oppgavene vi gjør når vi studerer er ment å være øvelser som skal gi oss nye ferdigheter. Ingen kan lære nye ferdigheter uten å ha oppmerksomheten festet på det de øver på. Hvis vi prøver å lære oss flere ting samtidig, vil vi ikke lære noen ting.

TIPS VI

Planlegging og forberedelse er viktig, men vær åpen for kreative innfall og uventede omveier.

Noen planlegger nøye, men synes det er vanskelig å endre planene i ettertid. Andre lar være å planlegge fordi det uansett vil bli endringer. Å planlegge er å forestille seg handlingsmulighetene som finnes i fremtiden innenfor gitte begrensninger. Men virkeligheten forandrer seg hele tiden, så uansett hvor gode planer man legger må man regne med at de må endres. Denne dobbeltheten er et poeng i seg selv. Å legge planer, følge dem, og så lage nye planer fordi omstendighetene endrer seg, lærer oss å improvisere godt i uforutsigbare situasjoner. Og dét er det viktigste vi kan øve på. Så planlegg, og planlegg igjen.

TIPS VII

Les tekster i mange ulike fag og sjangere. Lær noe fra alle.

Det er lett å tenke at man best øver på akademisk skriving ved å holde seg til tekster innenfor ett enkelt fagfelt. Men forskning viser at mange får mer ut av å lese flere ulike sjangere, også fra andre fagfelt enn sitt eget. Man kan lære mer om sin egen sjanger ved å prøve seg på andre, eller bruke elementer fra andre sjangere i sin egen for å forbedre deler av den.

TIPS VIII

En students fremste og viktigste egenskap er å ville gjøre ting på en god måte.

Å studere er å lære seg nye ferdigheter. Det krever mot og utholdenhet. Det krever ærlighet - mot andre, men først og fremst mot seg selv. Det krever besluttsomhet, motstandsdyktighet og evne til å hvile og hente seg inn etter uvante påkjenninger. Hvor god student man er bestemmes ikke av hvor mye man kan fra før, men av hvordan man forholder seg til å lære nye ferdigheter. Den beste innstillingen er å være villig til å forsøke noe man ikke kan, gjøre feil, ta imot rettledning, og så prøve å forbedre seg. Om og om igjen.

TIPS IX

Like viktig som å få mer kunnskap er å bygge opp et forråd med ord og gode formuleringer.

Les som en som skriver egne tekster. Når du leser et avsnitt som overbeviser eller fenger deg, stans og legg merke til hvorfor. Kanskje det har å gjøre med hvordan teksten er bygget opp, hvordan forfatteren endrer rytmen i den, eller hvilke metaforer og ordvalg de gjør. Samle gode formuleringer, og lag egne versjoner av dem.

TIPS X

Ingen kan lære oss å skrive godt. Vi må lære oss det selv, ved å øve på det.

Vi må forstå at skriving i praksis (inkludert akademisk skriving) ikke handler om å kjenne til og følge skriveregler, men om ferdighetsutvikling. Ingen kan informere eller undervise oss til bedre ferdigheter. Vi må øve. Vi må bryte ferdighetene ned i mindre deler, og øve på disse delene spesifikt og målrettet. SÅ må vi øve på å binde dem sammen igjen. Kun når vi gjør dette har det hensikt å få veiledning.

TIPS XI

Det beste stedet å skrive er et uten avbrytelser og distraksjoner.

Enkelte føler de ikke kan skrive uten å ha varm kaffe i favorittkoppen. God fyr i peisen. Rolig musikk i hodetelefonene. På hytta. Alene. En stormfull høstkveld.

Ikke gå i fella og tro at du trenger noe av dette for å skrive. Du trenger kanskje noe å skrive med og på, men har du ikke en gang dét kan du tenke på teksten. Vær avhengig av så lite som mulig for å skrive, så vil du ha færre distraksjoner å bekymre deg for og lavere terskel for å komme i gang.

TIPS XII

Unngå perfeksjonisme. Begrens korrekturlesingen til det nødvendigste. Levér når teksten er god nok, ikke fullkommen.

Det tar tid å gjøre en tekst ferdig. Av og til har man tid til å la den ligge litt og komme tilbake til den senere med litt nye øyne. Andre ganger har man ikke tid til det. La ikke frykten for å gjøre feil hindre oss i å gå videre fra denne teksten til neste tekst. Egentlig er ingen av tekstene vi skriver noen gang helt ferdige. Vi kan alltid forme dem på nytt til nye formål og nye målgrupper.

TIPS XIII

Ikke sett din lit til inspirasjon eller flytsoner. Fokusér på målgruppen og hva teksten er ment å gjøre.

Det vi opplever som å "være i flyten" kan også bety at vi skriver uten å tenke over hva vi egentlig holder på med. Det kan bety at vi gjengir floskler og klisjeer vi har lest andre steder eller skrevet mange ganger før. Da må vi bare skrive om på nytt likevel. Minn deg selv på hvem du skriver til, og hvilke poenger du vil overbevise dem om.

TIPS XIV

Øv forståelse og stil ved å skrive korte sammendrag av lange tekster.

Det finnes ingen perfekte avsnitt. Det finnes bare avsnitt vi prøver å skreddersy til teksten de skal være en del av. Det kan bety at vi må skrive om slik at flere avsnitt blir til ett og lange avsnitt blir kortere. Øv på dette ved på forkorte tekster du har skrevet tidligere, eller skrive korte sammendrag av andres tekster.

TIPS XV

Øv forståelse og stil ved å skrive utvidelser av korte tekster.

Det finnes ingen perfekte avsnitt. Det finnes bare avsnitt vi prøver å skreddersy til teksten de skal være en del av. Det kan bety at vi må skrive om slik at flere avsnitt blir til ett og lange avsnitt blir kortere. Øv på dette ved å ta avsnitt du eller andre har skrevet, og utvide dem til tre eller fire avsnitt.

TIPS XVI

Del opp oppgaven du skal løse i mindre deler og gjør én del av gangen.

Frem til alt skal veves sammen til en helhet spiller det ingen rolle hvilken rekkefølge du gjør delene i. Når du går tom på en del, ta en pause og gå løs på en annen del.

TIPS XVII

Øv på deler av teksten når du ikke skriver.

Mange kreative formidlere vet at om man arbeider konsentrert med et konkret og vanskelig problem, og deretter lar det ligge for å gjøre noe helt annet en stund - leke, spille eller slappe av – så kommer man ofte på en løsning etterpå. Underbevisstheten arbeider videre med det vi har fokusert på, også når vi ikke er oppmerksomme på det.

TIPS XVIII

Øv på å skrive godt, også når innholdet er uinteressant eller mangelfullt.

Det er viktig å forstå forskjellen på tekstens innhold og tekstens form. Uansett hva vi synes om innholdet kan vi uansett øve på å forme teksten på gode måter.

TIPS XIX

Det viktigste er ikke at teksten er formelt korrekt, men at den har en overbevisende effekt på målgruppen.

Ingen formelle kriterier kan i seg selv gjøre en akademisk tekst mer overbevisende for et spesifikt fagmiljø. Etterhvert som vi blir kjent med fagmiljøet vi prøver å overbevise, vil vi kunne se for oss hvilke innvendinger, fordommer eller blindflekker de har. Når vi vet hva vi vil oppnå med teksten blir det lettere å omstrukturere den med det formålet for øye. Slik blir formelle kriterier gradvis intuitive for oss som fagpersoner, heller enn eksterne krav vi forsøker å leve opp til.

TIPS XX

Skriving og lesing er ferdigheter vi kun kan lære ved å øve oss. Gjør dem til vaner.

Ha alltid med deg blokk og blyant. Noter tanker, store og små, hver dag. Spar på noe, kast det meste i søpla, og begynn på nytt. Slik blir vi gradvis bedre til å sette ord på papiret uten å føle at det må være klokt eller korrekt hver gang. Skriv lister, tegn skisser, begynn å lese en bunke bøker uten å fullføre noen av dem.

Bibliotekartirsdag: Nikolaj Fjodorov

Velkommen til Biblitekartirsdag!

Dette er Nikolaj Fjodorovitsj Fjodorov.

Nikolaj var bibliotekar i Moskva i siste halvdel av 1800-tallet, i Rumyantsev-museet, Moskvas første åpne offentlige bibliotek.  

Han levde det den østortodokse kristne tradisjonen vil kalle et asketisk og fromt liv. Selv eide han ingenting. Han lånte et lite rom over en butikk i byen, og der levde han av te og brødrester han ble gitt fra kjøpmannen. Rommet hadde ett møbel, en trebenk, han sov på med aviser som dyne. Noen venner forsøkte en gang å gi ham en pute, men han gav den videre til noen andre før kvelden kom.  

På lønningsdagen var det lang kø av studenter og andre fattige utenfor biblioteket, fordi Nikolaj pleide å gi bort det meste av lønna si til dem. Han hadde tatt jobben på betingelse av at han fikk minstelønn og garanti om å aldri få lønnspålegg. Hans største frykt var å dø med penger til overs; hadde han småpenger i lomma var målet hans å få gitt det bort i løpet av dagen.  

Også som bibliotekar var han en from type. Han forkastet ideen om copyright (fordi han forkastet konseptet privat eiendom) og nektet å kassere eller ødelegge bøker. Han så et menneske bak hver enkelt bok i biblioteket. De var levende til stede for ham, og han så seg selv som vokter og forvalter av deres stemme og plass i verden. Han kjente hver og én av dem. Faktisk finnes det mange fortellinger om forskere som ba Nikolaj om hjelp til å finne et utvalg bøker, og som opplevde at han også tok med flere bøker han selv anbefalte dem – bøker som ofte viste seg å være nyttigere enn den opprinnelige bestillingen, og som dermed preget flere forskningsprosjekter. 

For sin egen del var han en av disse spekulative mystikerne som baler omkring helt i utkanten av kirkens offisielle teologi, men som snakker som om de representerer hele tradisjonens essens.  

For Nikolaj var Inkarnasjonen kun begynnelsen på visa; målet var å delta i Guds omdannelse av et univers karakterisert av død til et evig-levende kosmos der død og fordervelse var overvunnet. Dette skulle oppnås ved å videreutvikle menneskene, også ved hjelp av teknologien, slik at vi til slutt kunne gi slipp på vår frykt for døden og leve evig – ikke bare på denne planeten, men (igjen, gjennom teknologien) på alle planeter. Han sydde sammen en ideologi som satte hele menneskehetens sosiale, kulturelle, og psykologiske utvikling i denne sammenhengen, ispedd teologiske og filosofiske termer: frelse og udødelighet for absolutt alt og alle.  

Disse tankene var så spennende å lytte til at Nikolais arbeidsplass i biblioteket ofte var omgitt av lokale filosofer og studenter som ønsket å høre hva han hadde tenkt i det siste. Én av dem var Leo Tolstoj, som brukte Nikolaj som eksempel på at det han så som det ideelle kristne liv (fattigdom + ydmykhet) var praktisk gjennomførbart. Fjodor Dostojevski var en annen; det er tydelige spor av Nikolajs tenkning i hans roman Brødrene Karamasov. En tredje ung mann som lot seg inspirere av Nikolajs ideer om menneskets fremtid i verdensrommet var Konstantin Tsiolkovskij.   

Tsiolkovskij hadde vært syk som barn og av den grunn mistet mye skolegang. Men han elsket å lytte til den gamle bibliotekaren. Han skulle senere ta lærerutdannelse, men det han er kjent for er sitt fremsynte pinoérarbeid innen romfart og astronautikk. Han dedikerte rett og slett livet sitt til å arbeide med de tekniske aspektene av Nikolais idé om å flytte mennesker fra jorden og ut i verdensrommet. Han foreslo å benytte hydrogen som drivstoff, og var den første som beskrev teknisk hvordan man kunne bygge en operativ romstasjon der astronauter kunne leve over tid.   

Tsiolkovskij ble æresprofessor ved det sovjetiske flyvåpenets ingeniørakademi, og regnes som en av de viktigste tidlige bidragsyterne til moderne romfart. Hans mest kjente sitat – ”jorden er menneskets vugge, men man kan ikke bli i vuggen for alltid” – er åpenbart tatt fra den gamle læremesteren på biblioteket i Moskva. Men Nikolai brydde seg jo ikke om copyright, så det får vel være greit.  

Rumyantsev-museet skulle senere bli russisk statsbibliotek, og er i dag hjem for en av verdens største samlinger. 

I vår egen tid har et lite knippe svindlere tjent seg søkkrike på å selge korrumperte og imperialistiske versjoner av Nikolais idéer om romfart, versjoner der kun de med aller flest jordiske eiendeler får være med å kolonisere verdensrommet (av en eller annen grunn har de hengt seg opp i Mars), mens fattigfolk som Nikolaj må bli igjen på en døende jordklode som i krampetrekninger pipler ut sine siste oljedråper.

Bibliotekartirsdag: Lao Tse

Velkommen til Bibliotekartirsdag!

Dette er Lao Tse. 

Det er det kanskje litt frekt å si, for “lao tse” betyr bare “den gamle”, men det er nå det han blir kalt da. Det er så lenge siden han levde at ingen vet hva han egentlig het. Eller om han levde i det hele tatt. Men la oss si at han gjorde det, og så kan vi se bort fra legendenes påstander om at han var i mors liv i 60 år og ble født med langt hvitt skjegg. Der går grensen. 

Lao Tse, sier legenden, var hovedbibliotekar og arkivar for det keiserlige biblioteket under det østkinesiske Zhou-dynastiet, på 500-tallet før Kristus (selv om de jo brukte en annen tidsregning da, av flere årsaker). Det var under Zhou-dynastiet at det kinesiske skriftsystemet utviklet seg til noe som ligner det moderne. Likevel var det begynnelsen på slutten, skulle det vise seg, og kvaliteten på lederskapet var nok så som så. 

Faktisk irriterte hoffets dumheter Lao Tse så til de grader at han til slutt kastet inn håndkleet og sa opp jobben, gikk ut i ødemarken og ble borte. Det er det man kaller et "statement". En ung mann grep fatt i ham og tryglet ham om å skrive ned visdommen sin før han forlot dem. Det gikk Lao Tse med på. Han satte seg ned og skrev alt på en gang. Én bok. Og så gikk han ut i fjellene og kom aldri tilbake. 

Boken i hånda til den unge mannen som sto igjen hadde tittelen Tao Te Ching. Boken om Veien, betyr det. Den er en anti-intellektuell og anti-autoritær oppfordring til å ikke legge byrder på seg selv ved å spekulere om fortid eller nåtid, men bare være tilfreds i nuet. Det ble en fin og folkelig motvekt til den Konfusianismen som skulle bli den offisielle kinesiske filosofien, der tanken er at gode lover skaper gode borgere (disse var to av hele ni store filosofiske skoler som vokste frem under Zhou-dynastiet). Ro helt ned, sier Tao Te Ching, flere lover betyr flere kriminelle. Det finnes en dyp balanse i universet som vi handler i tråd med hvis vi bare får være i fred. 

I Jan Guillous bøker om den svenske spionen Carl Hamilton, er DG (eller “Den Gamle”) kallenavnet på den pensjonerte sjefen for den militære etteretningstjenesten. DG har forlatt byens kjas og mas, inkludert sine treige og visjonsfattige kolleger i etteretningen, og sitter i sin sørsvenske eplehage og ser på solnedganger. Når Hamilton har vært på oppdrag og drept slemminger (og andre) i nasjonens tjeneste, og sliter med skyldfølelse og depresjoner fordi rollen hans fritar ham fra straffeansvar, og han dessuten aldri hadde lyst til å bli spion, drar han til DG for å snakke ut om det. I bok etter bok hjelper DG superspionen Carl å sortere inntrykkene slik at han kan se at virkeligheten faktisk er i balanse likevel, at det ikke er noen grunn til verken bekymring eller endring, og så sender han Carl ut på nye statlige mordoppdrag. Litt sånn er det med Tao Te Ching også. Altså, ikke det med en statsansatt yrkesmorder med slitte nerver og fortvilet samvittighet, men det med at virkeligheten er i balanse så det er best å ikke gruble så mye. 

Kanskje er Lao Tse og hans dramatiske exit fra arbeidslivet en ekstrem personifisering av følelser mange kan kjenne på når man nærmer seg pensjonsalder og egentlig bare vil rydde pulten og komme seg vekk. Man irriterer seg over ledelsen, kanskje, eller samfunnsutviklingen i det hele tatt, og så får man lyst til å si til de unge at "ro dere ned, dette er ikke noe å hause seg opp over, virkelighetens tektoniske plater flytter seg saktere enn som så". 

Det gjelder ikke DG i Hamilton-bøkene, da. Hans moralske kompass er mer tvilsomt. 

Bibliotekartirsdag: Xuanzang i Nalanda

Velkommen til Bibliotekartirsdag!

Dette er Xuanzang 

Sammen med andre kinesiske og koreanske munker dro han til India på 600-tallet for å lære sanskrit og oversette sutraer fra de indiske skriftene til sine egne språk. I utførlige reisebeskrivelser forteller Xuanzang at han tilbrakte flere år ved et sted som het Nalanda. Biblioteket i Nalanda besto av tre store bygninger med fengende navn som “Juvelenes Hav” og lignende. Tidlige kilder antyder at en samling med 9 millioner manuskripter ble oppbevart der.  

Da Xuanzang kom på besøk var Nalanda allerede etablert som et senter for forskning og undervisning, og hadde vært det i tusen år. Navnet betyr “Kunnskapens Giver”, og skulle passe ganske godt. Tusenvis av studenter kom hvert år fra Kina, Tibet, Mongolia, Persia og andre land for studere metafysikk, teologi, grammatikk, logikk, astronomi, filosofi og medisin. Legenden sier at Siddharta Gautama, før han ble Buddha, underviste der i en periode. Her ble det også undervist i indisk filosofi, som rett som det var kunne utfordre buddhismens dogmer.  

Xuanzang beskriver en hovedport som åpnet seg inn mot åtte store haller, fiskedammer og blomster, gårdsplasser mellom boliger med mange etasjer, søyler i sterke rødfarger og ornamenterte balustrader. Her bodde Mahayana- og Shravakayana-munker side om side. Det får være til ettertanke for dagens buddhistiske fraksjoner, som ikke alltid er så nøye med å følge opp akkurat denne vennskapelige tradisjonen. 

Tre ganger ble biblioteket i Nalanda forsøkt ødelagt. Den første gangen av hunerkongen Mihirakula, den andre gangen av kong Shashanka av Gauda. Begge gangene ble det bygget opp ganske kjapt igjen. 

Men alle gode ting er tre: I 1192 lyktes det muslimske mamelukker under ledelse av Bakhtiyar Khilji å brenne ned hele greia. Tre måneder tok det før alt var aske. De to hundre påfølgende årene forsøkte mange å bygge det opp igjen, men uten hell. Innen år 1400 var det helt borte. Først på attenhundretallet gravde arkeologer frem det som var igjen av tempelkomplekset, og fremdeles gjenstår flere utgravninger før vi vet hvor stort det faktisk var.  I 2014 ble det moderne Nalanda University offisielt åpnet.

Nalandas fall i 1192 markerer et historisk og geografisk skifte i global kunnskapsproduksjon. Før dette var det kun to europeiske byer, Bologna og Oxford, som kunne skilte med eget universitet. I århundrene som fulgte spratt universitetene opp både her og der i stadig flere europeiske land. Siden da har økningen i antall universiteter nesten ikke latt seg bremse. Innen 2007 hadde inflasjonen i universitetsakkreditering spredt seg så langt som til en ung regional høgskole på den norske agderkysten.     

Bibliotekartirsdag: Sankt Lavrans

Velkommen til Bibliotekartirsdag!

Her er broder Laurentius. Eller Lavrans, på norsk.

Laurentius var den kristne kirkens bibliotekar og arkivar i Roma på begynnelsen av 200-tallet. Han passet på kirkens dokumenter, og tok dessuten hånd om den organiserte utdelingen av mat til byens fattige. 

I år 238, mens keiser Valerian regjerte, hadde prefekten i Roma fått det for seg at kirken hadde gjemt unna store mengder rikdom. Han krevde alle verdier og dokumenter overgitt til myndighetene. Lavrans gikk med på å samle skattene kirken hadde skjult, og bringe dem til prefekten i løpet av tre dager.  

Tre dager senere møtte Laurentius frem med en mengde fattige, spedalske, syke, hjemløse og foreldreløse mennesker, stilte dem opp foran prefekten, og sa: “Her er kirkens skjulte skatter, som avtalt!”    

For dette freidige påfunnet ble han grillet på en jernrist til han døde (derfor har han alltid med seg en slik på bilder). Da de skulle sjekke om han var død hvisket han at de måtte huske å steke ham på den andre siden også.   

Laurentius er i dag skytshelgen for alle slaktere, kokker, komikere og bibliotekarer. Hans forbilledlige innstilling til autoriteter feires hver 10. august. 

Bibliotekartirsdag: David Hume

Velkommen til Bibliotekartirsdag!

Dette er David Hume.    

David ble tvunget av familien sin til å studere juss, men han likte det ikke. I hemmelighet leste han i stedet klassiske forfattere som Virgil og Cicero. Han hadde imidlertid ikke mulighet til å låne bøker ved universitetsbiblioteket, på grunn av en temmelig streng utlånspolitikk.  

Med jusstudiene gikk det som det gjerne gjør når man ikke leser pensum. Men David gav ikke opp interessen. Uten penger til å fortsette studiene forlot han Skottland, og dro til byen La Fleche nordvest i Frankrike for å kunne bo i nærheten av jesuittenes enorme bibliotek der. Dette var gull verdt for en ung mann som likte å lese, så lenge han fikk bestemme bøkene selv. Herfra gav han ut en fin avhandling om menneskets natur, og et par andre bøker som det ikke gikk like bra med..  

Han jobbet en tid som huslærer for en eksentrisk greve mens han forsøkte å få jobb som professor i filosofi ved ulike universiteter. Ingen ville ha ham.   

I 1752 fikk David jobb som bibliotekar for juridisk fakultet i Edinburg, på den tiden Skottlands største bibliotek. Her hadde han endelig tilgang på alt han trengte for å skrive en bok om Englands historie, som var det han hadde aller mest lyst til å gjøre.  

Karrieren tok nok en vending på begynnelsen av 1770-tallet, da det ble kjent at David hadde gått til innkjøp av litteratur som satte universitetsledelsen i dårlig lys. Det var ikke sånne bibliotekarer de ville ha ved Universitetet i Edinburg! Han var uansett ferdig med å skrive den nevnte boka si, og det varte ikke lenge før han selv sa opp jobben.  

Bøkene til David ble mer populære senere enn de var i hans samtid, og de er i dag å finne på en rekke pensumlister. Noe som ironisk nok betyr at han neppe ville lest dem. 

Bibliotekartirsdag: Zenodot fra Efesos

Velkommen til Bibliotekartirsdag!

Dette er Zenodot fra Efesos. Kanskje.

Omkring 300 f.Kr. grunnla Ptolemaios I Soter, filosofen Aristoteles hengivne elev, det sagnomsuste biblioteket i Alexandria. Alexandria var et snasent sted å være bibliotekar, for Egypt drev storproduksjon av den tids mest fremtidsrettede informasjonsteknologi: papyrus til å skrive på!

Biblioteket i Alexandria hadde en rekke flotte bibliotekarer (naturlig nok – hva ellers skulle kunne gjøre det så sagnomsust?), og en av de fremste var Zenodot. 

Zenodot var opprinnelig fra Efesos, men han må ha hatt noe utfartstrang, for man hører først om ham som førstebibliotekar i Alexandria i perioden 282-260 f.Kr.. Sammen med sine kolleger Alexander og Lycophron fikk han ansvaret for å samle og klassifisere all gresk litteratur. Zenodot hadde ansvaret for de episke poetene, de andre to fordelte de tragiske og komiske poetene mellom seg.  

Zenodot må ha hatt en voldsom arbeidslyst kombinert med en frimodig og velfundert tillit til egne evner. Han fjernet tvilsomme avsnitt, introduserte nye fortolkninger og flyttet (eller til og med endret) enkelte verselinjer. Han laget lister over fremmedord og kartla dagene i Illiaden, slik at handlingen i fortellingen om Trojas fall ble mer oversiktlig for leseren. Han delte de homeriske diktene inn i 24 bøker, og forfattet korte hjelpeverktøy til disse. Disse hjelpeverktøyene var i bruk blant forskere på Homer helt opp til 1200 år senere  

Han var også med i bibliotekets undervisningsgruppe; han holdt jevnlige forelesninger om gresk litteratur og underviste dessuten keiser Ptolemaios' barn, antagelig om noe litt mer barnevennlig. I tillegg produserte han egne dikt, som senere kommentatorer inkluderte blant de beste fra den perioden.   

Zenodot er den første vi vet om som systematiserte samlingen ved hjelp av metadata. Han introduserte et system der papyrusrullene ble plassert i ulike rom etter tema. I hvert rom ble rullene organisert alfabetisk etter forfatterens fornavn (noe som kan lyde merkelig, men som sikkert bunner i at etternavnet ofte kunne være stedet de kom fra, og dét ville i alle fall være forvirrende!). Hver rull ble utstyrt med en liten lapp med informasjon om forfatter, tittel og tema, slik at det var lett å returnere den til riktig rom etter utlån. 

Denne ambisiøse omorganiseringen resulterte under Zenodots fremoverlente prosessledelse i en dramatisk forbedring av brukeropplevelsen, siden brukerne/publikum/lånerne/folk kunne lese “vaskelappen”, og ikke lenger trengte å "scrolle" hele rullen for å finne ut hva som sto i den. 300 år senere innførte kristne romere såkalte "bøker”. Skriftrullen var i stor grad historie, men Zenodots geniale idé om metadata ble videreført i det nye formatet. 

2000 år skulle det gå, fra det totalt overlegne bokformatet tok over markedet, til andre fremoverlente endringsledere begynte å få visjoner om å gjeninnføre "scrolling", nå på energikrevende skjermer med helseskadelig lys.   

Bibliotekartirsdag: Gottfried Leibniz

Velkommen til Bibliotekartirsdag!

Dette er Gottfried Leibniz 

Da Gottfried var bare seks år gammel, døde hans far (som var filosofiprofessor) og etterlot sønnen hele sitt private bibliotek. Gutten fikk dermed tilgang til litteratur som ellers kun var forbeholdt universitetsstudenter. Innen han var tolv hadde han lært seg latin på egen hånd, og samme år komponerte han 3000 heksametriske dikt på latin på én og samme morgen for en skolefremføring. Han ble tatt opp ved universitetet da han var fjorten, og leverte sin masteravhandling i filosofi tre år senere. Deretter fullførte han en bachelor i juss på ett år. Året etter dét igjen leverte han sin første doktoravhandling i filosofi, og året etter der igjen en doktoravhandling til, som han visstnok hadde arbeidet med ved siden av studiene.  

Da han hadde nådd samme alder som de fleste mannlige førsteårsstudenter ved vår tids norske universiteter, var det på høy tid å finne inntektsbringende arbeid. Hans første betalte jobb var som sekretær. Etter det tok det seg gradvis opp, og han fortsatte i samme tempo som han hadde begynt. Hele karrieren er for lang til at den kan gjengis her, men en kort liste intellektuelle hovedpunkter fra CV’en tar vi med: 

Han utviklet ideen om differensial- og integralregning, formulerte det fundamentale metafysiske spørsmål (hvorfor finnes det noe, og ikke ingenting?), la grunnlaget for symbolsk logikk (som igjen er basisen for all elektronisk databehandling, inkludert såkalt kunstig intelligens), formulerte vår tids sentrale elementer i formallogikk, la grunnlaget for moderne kommunikasjonsteori, oppfant en av verdens første dampmaskiner, og fungerte som diplomat mellom katolske og protestantiske fraksjoner i Europa. For å nevne noen få ting. 

Han arbeidet også i flere år som slektshistoriker og bibliotekar for hertugen av Braunschweig i Hannover. Denne faste stillingen brukte han til å reise rundt i Europa og bygge nettverk med spennende tenkere, mens han også samlet inn litt kildemateriale til en bok om Braunschweig-slekten. Han ble kompis med både Baruch Spinoza og Isaac Newton (som senere anklagde ham for plagiat).

Det skulle ta over 30 år før Gottfried fullførte den første boken i serien arbeidsgiveren hans hadde bestilt. Det sier kanskje noe om motivasjonen til en kar som tidligere bare hadde trengt et par år på å skrive to doktorgrader. Hertugen av Braunschweig i Hannover var ikke spesielt imponert over sin ansattes innsats.  

Mot slutten av karrieren ble Gottfried igjen ansatt som bibliotekar, denne gang for greven av Braunswick-Luneburg. Her ble han en av de første som systematisk arbeidet for at biblioteket skulle ha en kjernesamling som representerte hele bredden av dets innhold, og gav uttrykk for at et velbeholdent og organisert bibliotek var “viktig og nyttig for alle mennesker, på linje med skoler og kirker.” Dessverre var ikke dette noe greven mente han hadde nok midler til, så det ble med forsøket. Gjenkjennelig, må det være lov å si. 

Da fant Gottfried et annet bibliotek å reorganisere, denne gang i Bibliotecha Augusta i Wolfenbuettel. Det eneste biblioteket som på denne tiden hadde et indekseringssystem var Bodleian Library i Oxford, men det var ikke Gottfried klar over, så han lagde sitt eget fra bunnen av. Han krevde også at forlagene skulle utgi sammendrag av alle nyutgivelser i et format som lot seg indeksere. Ingen forlagssjefer brydde seg om disse kravene fra en pussig fyr i Wolfenbuettel, så det måtte bli det tyvende århundre før dette ble vanlig. Han arbeidet også for å lage en empirisk database for alle vitenskaper, og et “sinnskollektiv” som noen (som kanskje strekker det litt langt) mener er en tidlig forløper for dagens internett. 

Et av Gottfrieds mest kjente bidrag til filosofien var den såkalte monadologien. Dette er et komplekst og ganske eiendommelig system der virkeligheten består av et uendelig antall adskilte entiteter som bare tilsynelatende har med hverandre å gjøre. Egentlig virker de bare i tråd med de reglene som er nedlagt i dem fra evighet av (de kan verken bli til eller forsvinne), og den som har lagt disse reglene ned i dem er Gud. Dette betyr igjen at alt i virkeligheten er som det skal, for Gud har bestemt at det skal være sånn, og siden Gud er god så er denne verden den beste av alle tenkelige verdener. 

Det var ikke det viktigste han skrev, og på ingen måte det nyttigste, men det er nå oftest dette han huskes for. Han ble nemlig brukt som eksempel av en satiriker. I 1759 skrev den franske forfatteren Voltaire den lille boken ‘Candide’, om den naive Candide som opplever mord, kannibalisme, jordskjelv, syfilis og inkvisisjon, men alltid husker sin lærer Pangloss’ ord om at han er underlagt den beste av alle tenkelige fyrster i det beste av alle tenkelige slott i den beste av alle tenkelige verdener – en åpenbar satirisk gjengivelse av Gottfrieds filosofi. Bakgrunnen for Voltaires frontalangrep var jordskjelvet i Lisboa fire år tidligere, som krevde flere titalls tusen menneskeliv i store branner og en 20 meter høy tsunami. 

 

Det er litt urettferdig at den ekstremt produktive Gottfried huskes mest for å være opphav til Pangloss’ tomsnakk i møte med naturkatastrofer og ondskap. Men sånn er verden. Så får det være opp til ham å mene at dét er det best tenkelige.